Vi er et par mellom midten og slutten av 20 årene, sluttet på prevensjon ca mars 2015. Vi prøvde selv av og på i nesten to år før vi oppsøkte hjelp. Der fant vi ut at mannen har dessverre veldig lav sædkvalitet og vi har benyttet oss av TESA et par ganger for å få til forsøk med inseminasjon på Klinikk Spiren i Trondheim (fantastiske folk ❤️), vi har hatt tre forsøk der som dessverre ikke endte i noe graviditet. Vi valgte å prøve inseminasjon foran IVF fordi jeg er utrolig dårlig på dette med sprøyter og generelt kroppen - blir kvalm, uvel, svimmel osv. Vi valgte derfor å ta en pause ifra alt, da det ble veldig slitsomt for oss inne i denne bobla med prøving, mange gravide venninner, ønsker, håp, tenking osv i så lang tid + de tre periodene med inseminasjon hos Spiren. 

Nå litt over ett år siden siste forsøk med inseminasjon har vi bestemt oss for å hoppe på båten igjen å prøve IVF, tross min store sprøyteskrekk, men samboer har heldigvis sagt seg villig til å sette sprøytene på meg. 

Tenkte egentlig å vente til høsten/mot vinteren for å prøve et forsøk med IVF for å spare mere penger, det er jo det som er det værste oppi det hele at det må være så forferdelig dyrt, men så kom flere venninner å fortalte om sine graviditeter og da kjente jeg bare at jeg klarte ikke vente mer. Så vi tok kontakt med Spiren i mars og avtalte at jeg skulle inn for å ta nye blodprøver og de skulle sette opp noen alternativer for når vi kunne starte. Endte med at vi tok blodprøver ved første ventende mens og nå venter jeg bare på neste som skal komme i slutten av april/starten av mai så skal jeg begynne med behandling. DVS at om en liten mnd har vi svar på om dette forsøket har fungert ❤️ Spennende og skummelt på samme tid! Både gruer og gleder meg, gruer meg pga alle sprøytene og evt bivirkningene, da psyken og kroppen min ikke jobber helt på lag når jeg blir uvel😅 Og gleder meg for hva som kaaaaan komme utav dette styret ❤️ 

Skal starte opp på syklus dag 2 med Bemfola (150), dag 6 med Fyremadel (0,25) og en Ovitrelle når jeg får beskjed etter siste ultralyd. 


 

Hei! Er 28 år og har bestemt meg for at 2018 er året jeg skal bli mamma for første gang! Hormonprevensjonen ble droppet i desember, og første påviste eggløsning var for et par dager siden (har ikke hatt skikkelig mensen ennå) og vi hadde sex i dagene før. Spennende! Følg meg gjerne!

Kanskje jeg kan ha en prøvedagbok, jeg også?

Jeg har ingen barn fra før, men samboer har en gutt på snart 7 år.  Vi er begge snart 33, og har vært samboere i 3 år. Jeg er frisk, men han har nedsatt sædkvalitet, noe som gjør at vi står i kø for IVF.  Vi hører til St. Olavs. Vi har fått time til forsamtale i april.

Jeg har mange tanker og ting jeg lurer på. Jeg grugleder meg veldig, noe jeg regner med er vanlig. Jeg har hatt lyst på barn i mange år, så dette er ganske viktig for meg. Jeg prøver å tenke at det er mulig det IKKE går bra, for å beskytte megselv, men tror egentlig ikke det funker..

I dagboka kommer jeg til å skrive litt om tanker og følelser, samt oppdateringer på prosessen vår.

Heisann!  Følg meg gjerne for en reise gjennom både lykke, angst, nervøsitet, stress, glede, depresjon, kjærlighet og, vel, alle de resterende følelsene man kan ha 🤣

Jeg er ei tidvis stressa jente på 22, med èn stor drøm. Jeg har hvert kronisk syk hele livet, men høsten 2017 tok det en "turn for the worse", og kommentarer på at syke ikke burde ha barn kan dere holde dere for gode for😉 Jeg vet at jeg kan gi ett barn uendelig med kjærlighet og kos, jeg kan møte opp på det meste, men de lengste turene får nok pappa'en stå for! 

Jeg har flere diagnoser, blandt annet endometriose, som jeg igjen frykter mest da det er en diagnose som kan gjøre veien mot realisering av drømmen vanskeligere. 

Har hatt 1 medisinsk abort i 2016, som har gitt meg diverse problemer, noe jeg kommer til å skrive om på ett senere tidspunkt.

Er per idag (20.mai da jeg begynte innlegget før 00🤣) 6dpo i 2 prøveperiode. (Jeg har nå valgt å regne mine PP'er etter at syklus stabliserte seg etter p-pille slutt da det kune var 1 uregelmessig syklus).

Fikk tips av en annan bruker inne på IVF 2017 gruppen å opprette prøvedagbok, virket som en kjekk greie ☺️ 

Kommer til å skrive jevnlig her, mest for meg selv, for å huske hvordan det er / var på hver enkelt dag i prosessen men også for å ha alt samlet på ett sted senere, når alt forhåpentligvis har klaffet 🌱🤞🏼

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har rotet deg inn hit ☺️ 

Tips, erfaringer eller gode ord mottas med stor takk! 😀

Etter å ha vært fast leser her en stund tenkte jeg det ville vært fint med min egen dagbok, der jeg kan dele tankene mine med dere 🙂

Jeg slutta på p-pilla i begynnelsen av juli, etter å ha gått på den i 7 år. Jeg bruker en app for å få kontroll på syklusen min, og i følge den hadde jeg eggløsning 24.juli. Det vil si at jeg nå er på 7 dpo, og jeg venter i spenning på å få teste.

Selv om jeg vet det sikkert er for tidlig med symptomer, så har jeg lagt merke til noen 😉 Kvalme, mindre matlyst, må ofte på do pluss at jeg ikke sover like godt. Er vel på symptomjakt som mange andre her 😄 Det blir en spennende tid framover.

Fikk tips av en annan bruker inne på IVF 2017 gruppen å opprette prøvedagbok, virket som en kjekk greie ☺️ 

Kommer til å skrive jevnlig her, mest for meg selv, for å huske hvordan det er / var på hver enkelt dag i prosessen men også for å ha alt samlet på ett sted senere, når alt forhåpentligvis har klaffet 🌱🤞🏼

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har rotet deg inn hit ☺️ 

Tips, erfaringer eller gode ord mottas med stor takk! 😀

Jeg og samboeren er 25 år, vi hadde vel egentlig bestemt oss fra da vi møttes at i 2020 skulle vi ha barn. Nå er vi litt seint ut men håper på det beste likevel. Vi (eller jeg) er forberedt på å bruke lang tid, men tankene om å få det til så raskt som mulig tar virkelig overhånd. 

Sluttet med pillen slutten av juli, fikk raskt bortfallsblødning og kunne starte med å telle dager i syklusen. Nå venter jeg spent på om jeg kan telle DPO dager, eller om TR kommer før den tid. Jeg kaller dette PP1, de fleste teller vel ikke med den første tiden før første mens, men sånn blir det her. 

Trodde virkelig ikke jeg skulle bli så besatt, jeg var fast bestemt på å ta ting som det kommer og slappe helt av. Ønsker ikke å overvelde samboeren med eggløsning, utflod og blod (enda) og jeg ønsker ikke å dele det med noen venner enda, så dette får være min lille plass til å få ut tanker, erfaringer, muligens litt frustrasjon og forhåpentligvis en positiv test til slutt! 

Fikk tips av en annan bruker inne på IVF 2017 gruppen å opprette prøvedagbok, virket som en kjekk greie ☺️ 

Kommer til å skrive jevnlig her, mest for meg selv, for å huske hvordan det er / var på hver enkelt dag i prosessen men også for å ha alt samlet på ett sted senere, når alt forhåpentligvis har klaffet 🌱🤞🏼

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har rotet deg inn hit ☺️ 

Tips, erfaringer eller gode ord mottas med stor takk! 😀

Da var det min tur å lage dagbok. Jeg har brukt mye tid på å lese andre sine prøverdagbøker, kjent meg igjen i en del, funnet trøst i mye, og blitt sjalu på noen heldige som det har klaffet for med en gang. Det satt langt inne å lage dagbok, ikke vet jeg hvorfor. Men nå har det snart gått et år med prøving, opp- og nedturer, så da føltes det rett å skrive ned noen tanker. Jeg har mye på hjertet, og håper på tilbakemeldinger fra dere ❣️

For dere som ønsker å lese hele historien min, kommer den under her. For de som ikke er så opptatt av detaljer, eller bare ønsker å følge med fra nå, kan dere gjerne lese kommentaren som jeg legger under innlegget mitt😊

👉 Jeg sluttet på ppiller i september 2018, og fikk en blødning etter noen dager som ved normal pillefri uke. Vi hadde som utgangspunkt å ha sex annenhver dag, og koste oss med det. Allerede i starten av november fikk jeg første positive test! Den var ikke veldig overbevisende, så jeg fortsatte å teste i fem dager. De tre første dagene hadde positive, svake tester, men på dag fire og fem testet jeg to tester per dag, en positiv og en negativ. Jeg ble kjempelei meg, forhåpningene mine hadde jo vært skyhøye for at dette faktisk kunne bli et barn! Ingenting skjedde, ingen blod, ingen flere positive tester. Legen sa jeg måtte vente å se, jeg hadde sikkert ikke vært gravid uansett. Det var ikke mye støtte å møte hos legen min.

En hel måned etter siste positive testen blødde jeg, som en liten, halvveis mensen. Jeg hadde kvalme i forbindelse med blødningen, men ingen andre "abortsymptomer". Utenom at jeg tok hele blødningen veldig tungt.

Halvannen måned gikk uten ny mensen, men i midten av januar kom et par dager med litt blødning. Jeg prøvde meg på temping, men hadde ikke tålmodighet nok til å fortsette med det. Vi fortsatte med sex annenhver dag, begge to var fornøyd med det. Ca en gang i uken har jeg tatt graviditetstest. Det har gått litt penger, men har også føltes rett. I april hadde jeg to dager med bittesmå mengder brun utflod. Utover det, ingen mensen. Jeg har vært hos legen et par gangen. Det har vært ulike leger hver gang, og jeg har fått høre både "slapp av, du må bare være tålmodig, du har jo vært gravid før så vi vet at du kan", "slutt å vær så hysterisk, det er vanlig at det tar tid" og jeg har fått høre at de ikke tar gynekologisk undersøkelser på oss under 25 år! Siste legen jeg var hos så nok hvor vanskelig dette var for meg, tok gyn undersøkelse og en test av noe slag, fant heldigvis ingenting verdt å merke.

Nå er vi i september, jeg har ikke hatt mensen siden januar. 224 dager. Jeg har hørt, og jeg skjønner at det er normalt at det tar tid å få stabil syklus etter ppilleslutt. Jeg forstår det. Men det gjør meg så frustrert, for slik det oppleves nå er vi aktive prøvere, uten reelle sjanser for å bli gravid. Ja, eggløsning kan komme når som helst, men den gjør jo ikke det! Jeg følger med på slim, humør, eventuelle smerter, jeg har prøvde å teste etter eggløsning (men det er jo håpløst og dyrt når det kan ta 224 dager til neste gang). Jeg har nevnt for legen (den som tok gu på meg) om jeg kan få medisin/hjelp til å sette i gang menstruasjon igjen, men hun sa at det ikke er sånn man kan få? 👈

Heldigvis har jeg og samboer et godt forhold, han hjelper meg til å ikke tenke for mye på prøvingen. Vi koser oss i hverandres selskap, reiser, er med venner og pleier forholdet. Det er veldig godt!

Noen med oppmuntrende ord, støtte eller tips til videre prøving?

Prøvedagbok! Litt om meg... Harry Potter-fan, derav nicket mitt 😛 28 år, jobber innen helse og omsorg ved siden av utdanning. Mannen er litt eldre enn meg. Vi har vært sammen i 6 år og har nettopp kjøpt en leilighet hvor det er plass til en til 😄 Sluttet på p-piller vår 2017 etter ca 10 år. Vært helt prevensjonsfri i en måneds tid nå. Vi bestemte oss for å begynne å prøve i juni-ish, men utsatte fram til nå. La inn aksjer mandag-lørdag, så innsats kan ingen ta oss på 😂 4 dpo i følge Flo-appen. De siste dagene har jeg følt meg så kvalm, trøtt, svimmel og murringer i magen nesten døgnet rundt. Har fått 2 negative graviditetstester, så det er helt sikkert bare psykisk, men jeg pleier aldri å ha det sånn, bortsett fra samme dag som mensen kommer. Og det er fortsatt 11 dager til... Tror jeg har blitt helt sprø av baby-kjøret i hodet mitt 😛 Skal prøve å ikke teste mer denne uka her 😂

Her ønsker jeg å få ut alle tankene mine og hvordan det går med "baby-prosjektet". Mannen blir gæren av at jeg stresser og styrer, så da kan jeg "plage" medlemmene her i steden 😅

Heisann! 

Etter ha å lest gjennom mange dagbøker blir jeg nødt til å skrive en selv 👍 

Vi har et barn fra før, som blir 3 år. Helt siden fødselen har vi hatt lyst på en til, men det har vært mye som har skjedd og det virket best å vente. Jeg ble uplanlagt gravid, og gleden var stor! Men det endte desverre med en spontanabort i uke 6.

Så nå skal vi skikkelig i gang med prøvingen. Jeg har ikke hatt mensen enda, men har lagt inn noen aksjer. Ikm er om fem dager, tror jeg hvertfall. Spontanaborten var fysisk som en vanlig menstruasjon. Men det er utrolig hvor psykisk belastende det var, og jeg er nervøs for neste graviditet.. 😥 Selv om det skjedde så tidlig som det gjorde. 

Jeg tok en eggløsningstest idag med utslag (ikke positiv) men tidligtesten var negativ. Og jaa, jeg vet det er tidlig, men tenker kanskje eggløsningen har vært tidligere enn normalt etter SAen. 🙈 Det var på ettermiddagen, så tar en ny eltest imorgen, og hvis den er sterkere tar jeg en ny test 🤪

Jeg og samboer er 25 år og har startet prøvingen på baby 2020. Sluttet med pillen i sommer og skal gå inn i PP3. 

PP1 brukte jeg EL tester men fikk aldri noen positiv test. PP2 startet jeg temping og fant EL. 

Trodde virkelig at det skulle gå denne gangen mtp symptomer som har vart helt til IKM, en fin tempdipp 5 dpo og ellers "perfekt" kurve. 

Nå er planen gynekolog etter TR om jeg rekker det før feriereiser i november bare for å utelukke at det er noe galt med meg. Fortsetter temping som ellers og prøver å gjøre prøvingen så bra som mulig. 

Hei,

Da er det min tur å opprette prøverdagbok. Jeg har så lyst til å finne noen å dele denne prosessen med! Kanskje få noen syklusvenner også. I det minste får jeg et sted å skrive om alt.

Vi er et par hvor jeg er i slutten av 20-årene og min kjære i starten av 30-årene. Vi begynte å prøve på vårt første barn i juli 2019 og traff da rett på eggløsning og ble gravide. Fikk første positive test 30 juli. Gleden var stor, og jeg planla alt fra navn til tapet på barnerom innen et par dager etter positiv test. Noen uker etter positiv test hadde jeg allerede kjøpt babyklær. Tok med andre ord alle gleder på forskudd. Første uken i september fikk vi se hjerteslag på tidlig ultralyd, og jeg beroliget meg med det jeg hadde lest på internett, at "etter man ser hjerteslag er det 95% sjanse for at ting går bra".

16 september kjente jeg et stikk i magen og fikk småblødninger. Dette vakte stor uro, og jeg fikk ultralyd 17 september. Der ble det påvist at det ikke var liv lenger. Ble satt på medisinsk abort 20 september, men etter 6 kurer skjedde det fremdeles ingenting. Fikk utskrapning dagen etter. Var alltid i fysisk fin form. To uker senere gikk jeg på en psykisk smell og var generelt langt nede. Følelsen av at jeg ikke hadde fått til graviditeten smittet over på andre deler av livet og jeg følte ikke jeg fikk til noe annet heller. Følte jeg underpresterte på jobb, var en dårlig kollega, kjæreste, datter, venn og alt. Misnøyen gjorde at jeg lett følte meg såret ift kjæreste, familie, kollegaer, etc. Løsningen ble å ta opp igjen treningen som jeg hadde latt forfalle litt under graviditeten (hadde ikke energi til å trene). Sakte med sikkert løsnet alt annet, og jeg føler meg i dag helt fin igjen. Nå er jeg mest opptatt av å bli gravid igjen!

Da jeg var gravid gjorde jeg alt "riktig". Lå unna alt av mat gravide ikke skulle spise, kuttet kaffe, sluttet å snuse på dagen, kastet nesesprayen, sluttet på sovemedisiner, gav bort hudpleieprodukter som inneholdt syrer som ikke var trygge for gravide, turte nesten ikke trene eller ha sex. Jeg klarte ikke samle hodet på jobb, ville bare planlegge babyrom, navn, alt mulig. Likevel gikk alt gale.. Når jeg blir gravid igjen må jeg forsøke å ha et mer avslappet forhold til ting. Prøve å leve mest mulig normalt, ikke stoppe å trene, forsøke å holde oppe produktiviteten på jobb og ikke stoppe å ha sex. Man er tross alt ikke garantert at ting går bra etter man har fått positiv test.. 

Jeg bruker fertility friend og tar temperaturen hver morgen. Bruker også billige stimler fra ebay samt den lilla digitale eggløsningstesten til Clear Blue. Jeg bruker også appen Premom som tolker strek-styrken på EL-strimlene for meg og legger inn nivå i temperaturgraf. Veldig anbefalt app! Etter MA kjøpte jeg boken "Taking charge of your fertility" av Toni Weschler, og den slukte jeg rått på to dager. Så utrolig lærerik. Føler jeg har fått litt mer kontroll på temping, hormoner, sykluslengde, eggløsning, utflodstyper, livmorshals-tafsing, for å nevne noe. Anbefales for alle som liker å nerde seg på dette området. Mine nærmeste venner synes nok jeg er i overkant oppslukt av hele prosessen, men for min del har det blitt en positiv og spennende ting. Dette er kanskje også litt av grunnen til at jeg ønsker å dele med likesinnende her inne - som ikke bare sier "slapp av så skjer det nok". Det er nok sannsynlig at jeg endrer syn på hvor "spennende" denne prosessen er med tiden når vi har prøvd litt..

Prøveperiodene etter aborten:

Syklus 1 - fra utskrapning 21 september til 14 oktober: Her hadde jeg nivåer av HCG gjennom hele perioden. Var hos legen tre ganger og fikk påvist gradvis nedgang. Stoppet å gå til lege da HCG var på 22. Fikk tilslutt en "ikke gravid" fra Clear Blue digital med ukeindikator, så da sluttet jeg å bekymre meg for HCG nivå. Temperaturene var merkelige gjennom hele perioden, og jeg konkluderte med at jeg ikke fikk eggløsning denne syklusen. Fertility friend antok først at eggløsning skjedde dag 15, men fjernet linjene etter stund da de fleste av temperaturene etter dag 15 la seg under coverline. Var nesten litt lettet da mensen kom og jeg kunne legge den merkelige syklusen bak meg, og begynne på nytt.

Syklus 2 - 15 oktober til nå: Er nå på syklusdag 22, fikk påvist eggløsning syklusdag 14. Bekreftet av EL-tester og temperaturer i fertility friend. Vi traff svært godt på sex i denne perioden, traff O-5,O-3,O-2,O-1 og O. Nå er jeg 8 dpo og venter på positiv test. Begynte å teste hver dag siden 7 dpo. Synes jeg ser strek allerede, men kan hende det bare er skygge eller at jeg ser syner. Farsdag er  10 november, så jeg har et ønske om å kunne gi far en gladnyhet denne dagen, men vi får nå se.

Ellers føler jeg det har eksplodert med gravidnyheter i venne- og bekjentkretsen nå. Det er litt sårt å tenke på at vi kunne fått nesten helt jevngamle babyer og kunne hatt store deler av permisjonstiden sammen, men tenker at dette er det ikke for sent for. Vi er tidlige i prøveprosessen, men har allerede fått føle på litt opp og nedturer. Vi må vel regne oss som heldige som vet at vi får til å lage en spire. Per nå er vi fremdeles håpefulle og optimistiske. 

Fortsettelse følger! 

Hei! 

Dette blir langt, men håper noen vil lese likevel. Hvis ikke har hvertfall jeg fått ut litt grums.

A4liv og familieidyll. For 1 år siden var jeg ikke langt unna. For ja, jeg er en av de kjedelige som ønsker seg det. Jeg hadde ny bolig med ekstra soverom, ny bil med plass til barnevogn, ny jobb jeg endelig følte meg hjemme i og sist, men ikke minst en flott mann med alt av fine kvaliteter jeg kunne drømme om. Jeg så for meg hvordan det ekstra rommet skulle bli til barnerom. Blå eller grønne vegger skulle det få! Og en liten seng jeg allerede hadde plukket ut da jeg tilfeldigvis hadde googlet " hvilken seng bør barnet ha sitt første leveår?" Jeg var ikke gravid enda altså, men det skulle jeg jo snart bli! Og da måtte jeg jo være forberedt! Alt ordnet seg endelig. Stolt 30 åring med flott mann, stabil økonomi, bolig og snart barn! Så feil man kan ta. Enda uvitende, men feil det skal jeg ta mange ganger de neste månedene. 

Prøvingen på en baby startet som seg hør og bør : med stor iver og lyst! Jeg kjøpte 2 tester og tenkte at jeg kom vel ikke til å trenge flere enn det. Man merker vel om man trenger å ta en, tenkte jeg. Da tok jeg visst skammelig feil. Igjen. 

Etter et halvt år med prøving : mine 2 stakkars tester hadde blitt til 20 (?) og min utålmodighet hadde nå eksplodert. Jeg var nå en tikkende bombe som hadde googlet alt om graviditet, prøving, barnevogner, barneoppdragelse og "hvordan kan jeg unngå at barnet mitt får en sjelden sykdom og dør uten at jeg legger merke til det før dagen etterpå?". Da ingen av de 20 testene hadde fått så mye som en liten skyggestrek, hadde jeg en vond følelse av at noe måtte være galt med meg. Og galt det sier google at jeg kan ha mye av: endometriose, svulster, kreft, klamydia, tette egglederne, manglende eggløsning, manglendende livmor, ingen egg og tidlig overgangsalder! Og når jeg kjente etter så hadde jeg symptomer på alt sammen! Ikke rart det ikke ble baby! Mannen min syntes jeg hadde tørna fullstendig, men da jeg lurte på om vi skulle sjekke oss hos en privatklinikk, så ble han (motvillig) med. Bare for å sjekke. Og optimistiske ble vi da prøvene mine raskt viste å være helt normale og fine. Friskmeldt fra kreft, klamydia, svulst, endometriose og gudene veit, pustet jeg lettet ut. Da var nok alt som det skulle med oss. Og det var kanskje den største feilen i dette her. Man er bekymret for at noe er feil, men man (vi i alle fall) tenkte ikke at det er en mulighet for at vi ikke kunne få barn i det hele tatt. Etter utredninger her og der viser det seg at min flotte mann har 0,00 % sjans for å bli far. Altså, skulle jeg ikke bli mor jeg da? Skulle jeg gå fra mannen min? Hvilke muligheter finnes det? 

Etter noen runder med oss selv og enda mer febrilsk googling av ivf og flere merkelige bokstavkombinasjoner jeg aldri hadde hørt om før, falt valget på å bruke donor med ivf. Ett forsøk er gjort privat. Og fryseforsøk gjøres også privat mens vi venter på at offentlig sykehus får donor til oss. Etter fryseforsøket må vi uansett vente på offentlig sykehus av økonomiske årsaker. 

Høst 2019: 1  mislykket ferskforsøk. 1 blastocyst på frys

November 2019 : Fryseforsøk. 

Jeg hadde stor tro på at første forsøk skulle gå bra. Jeg er jo frisk som en fisk. Og selv om alle sa at ivf ikke var noen quick fix så tenkte jeg at så mye uflaks kan jeg vel ikke ha. FEIL igjen!  Da dette ikke gikk på første forsøk, innser jeg nå at babyprosjektet kan ta sin tid. Tid jeg føler at jeg ikke jeg har. 

Tøffe beskjeder har kommet som perler på en snor etter dette. Min forestilling om hvordan ting skal bli er så smertelig feil som det kan få blitt. Foreldre på BEGGE sider har fått alvorlige diagnoser.  Jeg må bare innse at bildet jeg har i hodet av  å sende barna på helgetur til mormor og morfar eller på skogstur med farfar kommer mest sannsynlig ikke til å la seg gjennomføre. Vi er heldige om de fremdeles er her når (om) vi får barn. Kunne jeg bare fått litt tid!

Så kom telefonen om at mannen min hadde falt på jobb. Nå sykmeldt og må mest sannsynlig omskoleres og for å få en ny jobb. Boligen har feil vi ikke kunne forutse som koster penger vi absolutt ikke har.

Hvorfor har jeg ikke vært mer fornøyd med hvordan ting er her og nå istedet for å tenke på alt jeg skal bli førnøyd med i framtiden? Jeg er sliten og lei. Rekker ingenting. Vil sove. Jobber ekstra. Tenker. Lurer. Tenk om. Tenk hvis kanskje? Stresser. 

A4 liv og familieidyll slik jeg hadde tenkt det vil mest sannsynlig ikke skje meg. Jeg jobber med å slå meg til ro med tanken, men jeg har blitt redd for alt. Om vi ikke får barn vil jeg kunne slå meg til ro med det? Hva hvis skaden til mannen er alvorlig? Hva hvis jeg aldri får barn, boligen brenner ned, alle jeg kjenner dør og jeg må sitte alene igjen i asken fra den nedbrente boligen? 

I mellomtiden får jeg vente på mensen og håpe at fryseforsøk er veien og gå for oss. 

Håper noen vil følge meg på veien. Enten det blir nedbrent bolig eller idyllisk a4liv på oss. Eller noe midt i mellom et sted.

Hei! 

Jeg er 23 år, samboer med en flott mann og pappa på 25 år❤️Har et barn sammen og nå drømmer vi om nr.2😃 Er i pp5 nå, eggløsning i går, så 1dpo i dag 👏🏻 Ikm 29.11❤️

Vi brukte ca.2 før jeg ble gravid med datteren vår, så ble jeg gravid igjen når hun var 4mnd...første eggløsning etter fødsel(ikke planlagt), men det ble dessverre ingen baby😢nå er jeg redd vi kommer til å bruke like lang tid før spiren sitter igjen...

Hvor lang tid tok det før du ble gravid? Tok det like lang tid med nr.2 som med nr.1?

Går inn i hver pp med nytt håp, og vi krysser fingrene for en baby i 2020❤️🤞🏻

(OBSOBS, her blir det lagt ut bilder! Ikke alle er like delikate så hvis du er sensetiv er du nå informert. Ønsker ingen stygge kommentarer) 

Okei! 

Da var det på tide at dette kvinnfolket også fikk sagt noe høyt!

Lest så mange dagbøker at nå krible det i fingrene etter å få skrevet noe ned. Tenk å gøy å se tilbake på når det faktisk klaffer🥰☃️

Nå er det snart jul igjen som betyr at jeg og min samboer har vært prøvere i 2,5 år! Tiden går veldig fort!

Vi begynte å prøve 1 juni 2017, da slutta jeg på P-ring! Jeg ble gravid jula 2017, satt edru på nyttårsaften og begynte å spise sunnere, drikke mindre brus og livet hadde aldri vært bedre. Tenk at jeg syntes de 6 månedene med prøving var lenge! Hah... jeg skulle bare visst hva som var i vente for meg. For verken skulle jeg bli mor og jeg skulle ihvertfall ikke bli gravid igjen fort. 

10 uker hadde jeg vært gravid da jeg plutselig begynte å blø, men det var ikke rødt friskt blod! Neida, her var det knall svart. Ringte opp til sykehuset som tok meg inn, jeg tok graviditetstest og den viste positivt! Fjoo.. tenkte jeg! Jeg er heldigvis fortsatt gravid! Legen som klemte og kjente kunne ikke kjenne noe, så jeg ble sendt opp i gynekologstolen. Av med buksa, også trusa. Sette det ene beinet opp, også det andre. Nå satt jeg der, og spredde beina som aldri før. Gynekologen som også var mann kom inn, jekka meg opp. Nå var fjeset hans 5 cm ifra min tuttelu. Rundt inni meg rota han. Også ser jeg han rister på hodet. Også sier han nei jeg kan ikke finne noe hjertelyd... Det har vært dødt siden uke 7. Uke 7..? Men det er jo 3..! Uker siden

Ned fra gynekologstolen med meg og tabletter skulle jeg ta, noe sykepleieren kalte abortpiller. 

Men..? Tenkte jeg. Hvis det er dødt, hvorfor må jeg ta disse pillene? Tenk hvis det faktisk lever, og at jeg dreper det nå? 

Tabeletter og vann fikk jeg, en klem og en dato for når jeg skulle komme inn for å «presse» ut mitt bitte lille barn. Et barn så ønsket, at jeg ikke turte presse, jeg ville bare ha det inni meg. 

«Barnet» ble presset ut, og inn i gynekologstolen igjen, men denne gangen med en stor mengde blod mellom beina. Den mannelige gynekologen nikka, ja nå er det vekk. Ned fra stolen, på med bukse og bleie. Jeg begynte med bleie, så nattbind også til bind. Dagene gikk, ukene gikk og til slutt var vi klare for å prøve igjen. 

Jeg Googla og googla, nesten alle innleggene jeg leste hadde kvinner blitt gravide raskt etter MA, det var visst større sjangs å bli gravid rett etter MA. Første prøve periode gikk, ikke gravid. Andre prøve periode, ikke gravid. Måneder ble jo til år. 

Januar 2019 tok jeg til meg å ringe legen for en prat, reiste dit, tok hormon prøver og de var helt fine. Fikk time til gynekolog, hele 8 måneder etter legetimen. Fikk beskjed av gynekologen at alt så helt fint ut, og at sånt bare tar tid. Og at jeg måtte smøre meg med tålmodighet. Og det har jeg gjort, nå har det gått 2,5 år.

jeg kan legge ut noen bilder av tiden jeg ble gravid til jeg mista

Har tenkt på dette veldig lenge med å starte en prøverdagbok. Ting har tatt mye lengre tid enn vi så for oss, og behovet for å snakke med andre melder sin ankomst. En liten (litt lengre) intro om meg og min historie:

Er 25 år, og har en samboer på 36 år. Vi er i gang med vårt tredje år som kjærester og har det veldig fint. Ønsket om å stifte familie kom raskt på banen og vi prøver nå på vårt første barn

Vi kastet ppillene i Mai 2018, og så veldig frem til å starte prøvingen, som skulle ta mye lengre tid enn vi så for oss.

Brukte appen Flo for å kartlegge EL, ingen ELtester eller temping. Fant ut tidlig i desember at jeg var gravid. Samme dagen jeg reiste til legen for å bekrefte det (som var noen dager etter at jeg testet positivt hjemme) startet jeg å blø. Fikk konstantert en spontanabort på ultralyd to dager senere. Kunne ikke se noe på ultralyd, så gynekologen sa at kroppen ville ordne opp selv.

Fikk igjen mensen i mars, og jeg startet å tempe og registrere resultatene i FertilityFriend-appen i midten av april. Syklusen varte helt frem til Juni, så de to syklusene jeg hadde etter SAen varte i 6mnd til sammen.

I midten av Juli 2019 testet jeg endelig positivt på en ny graviditetstest. Gleden var stor og jeg gledet meg til å fortelle samboeren om det når han kom hjem fra firmatur. Han visste hvor mange dager det var siden eggløsning, men ikke at jeg skulle teste før han han kom hjem. Han ble så glad 🥺❤

Vi bestilte tidlig ultralyd hos Volvat til midten av august. Vi skulle reise til syden to uker etter ultralyden, og ville vite at alt stod bra til før vi reiste. Jeg skulle i følge mine beregninger være 8+3 den dagen.

Gynekologen kunne ikke se hjerteaktivitet på ultralyd og hun trodde hjertet hadde sluttet å slå for noen dager siden. Hun målte embryoet til å være 9+1 💔

Fikk komme inn på sykehuset samme dagen som sa det samme ang.hjerteaktivitet. Hun målte meg til å være 10+4. Fikk første tablett i Cytotec-prosessen og beskjed om å komme tilbake to dager etter.

Ble innlagt to dager etter og gjennomgikk den medisinske aborten. Fikk i løpet av 12 timer på sykehuset (og 14piller!!) senere beskjed om at prosessen gikk for sakte frem og at jeg måtte tilbringe natten på sykehuset for en mulig operasjon (utskraping) dagen etter. Dette ble gjennomført og jeg fikk reise hjem igjen etter operasjonen med beskjed om at mensen ville komme igjen etter 4 uker.

Det gjorde den! Eksakt 4 uker og 3 dager etter operasjonen kom den tilbake. Måtte heldigvis ikke vente flere måneder som jeg gjorde etter SAen.

Operasjonen var i august og her sitter vi nå. Fått mensen igjen i dag, og vet ikke helt hva jeg tenker. Lettet over at syklusen kanskje er på vei til å bli mer normal? Lei meg for at jeg heller ikke ble gravid nå? Ikke vet jeg...

————————————————————————————

Takk til deg som vil følge meg på denne veien. Har allerede fått mange fine bekjentskap gjennom de forskjellige diskusjonene her. Prøver å være et aktivt medlem inne på Prøver-tråden Spør hvis du lurer på noe!

Har helt siden vi bestemte oss for å prøve å få et barn til, hatt lyst til å lage en dagbok her, meen så har jeg bare utsatt og utsatt det i frykt for hva andre måtte mene om det at vi ønsker å få et tredje barn når vi «bare» er 23 år.
 

For ja, vi er 23 år. Vi har vært sammen siden vi var 15, vi flyttet ut da vi var 17, fikk første barnet da vi var 19, andre barnet da vi var 21, vi giftet oss nylig, og nå ønsker vi oss et tredje og siste barn.
 

Hvorfor nå? Når vi fremdeles er unge og kan vente noen år?

Vi ønsker rett og slett ikke at det skal være så mange år mellom barna, spesielt ikke når vi ser hvor mye glede de to vi allerede har, har av hverandre. Og vi har tenkt og vurdert dette grundig. Har vi plass, tid, økonomi osv? Ja. Til og med om det skulle vise seg å være flere. 
 

Uka er over (snakker da om mensen, men uken og for så vidt) og vi skal begynne med prøvingen. Krysser fingrene for at vi får det til fort!🤞🏼 
 

Har faktisk allerede bestilt ny søskenvogn (en nyere versjon av den vi allerede har) med to sittedeler og en bagdel, ooog bilsete, base og adapter til setet/vognen. Det her MÅ jo bare gå bra😳

Siden prøveprosessen ikke akkurat er offentlig, tenkte jeg å lage en dagbok for å få ut tanker og frustrasjoner. 

Kort om meg: Kabom er 29 og bor i Oslo. Har vært gift med herr Kabom i to år, sammen i fem.  Drømmen om baby har vært tilstede i et par år, men vi har vært litt trege med å få ut fingeren. Merket likevel at ønsket om baby ble veldig sterkt med en gang vi begynte å prøve aktivt. 

I tillegg til babyprøvingen holder jeg også på å endre livsstil. Jeg er overvektig og har egentlig vært ganske likegyldig til det, men nå som vi prøver å bli gravide ønsker jeg å ha en sunnere og sterkere kropp og mer overskudd. Jeg ønsker også å ta grep om kostholdet da jeg har en tendens til å overspise på usunn mat, noe som er dumt, ettersom jeg elsker sunn mat også. 

På sikt har jeg et mål om å gå ned 10 kg, men jeg ønsker av naturlige grunner ikke å haste med ned i vekt under prøving og eventuell graviditet. Fokus nå fremover kommer til å ligge på variert og sunn mat i passelige mengder og aktivitet. 

Akkurat nå er vi midt i en prøvesyklus. Jeg hadde EL for 3/4 dager siden (ikke målt med test) og kjenner litt på en ømhet i livmoren. Jeg trodde først at dette var symptomer på EL, men nå har det vart i fire dager, så vi får se om det er et tegn eller bare innbilning. Tenker å teste lørdag 5. januar.