Siden prøveprosessen ikke akkurat er offentlig, tenkte jeg å lage en dagbok for å få ut tanker og frustrasjoner. 

Kort om meg: Kabom er 29 og bor i Oslo. Har vært gift med herr Kabom i to år, sammen i fem.  Drømmen om baby har vært tilstede i et par år, men vi har vært litt trege med å få ut fingeren. Merket likevel at ønsket om baby ble veldig sterkt med en gang vi begynte å prøve aktivt. 

I tillegg til babyprøvingen holder jeg også på å endre livsstil. Jeg er overvektig og har egentlig vært ganske likegyldig til det, men nå som vi prøver å bli gravide ønsker jeg å ha en sunnere og sterkere kropp og mer overskudd. Jeg ønsker også å ta grep om kostholdet da jeg har en tendens til å overspise på usunn mat, noe som er dumt, ettersom jeg elsker sunn mat også. 

På sikt har jeg et mål om å gå ned 10 kg, men jeg ønsker av naturlige grunner ikke å haste med ned i vekt under prøving og eventuell graviditet. Fokus nå fremover kommer til å ligge på variert og sunn mat i passelige mengder og aktivitet. 

Akkurat nå er vi midt i en prøvesyklus. Jeg hadde EL for 3/4 dager siden (ikke målt med test) og kjenner litt på en ømhet i livmoren. Jeg trodde først at dette var symptomer på EL, men nå har det vart i fire dager, så vi får se om det er et tegn eller bare innbilning. Tenker å teste lørdag 5. januar. 

Har innsett at jeg har et ekstremt behov for å snakke om babyer og graviditet. Jeg tenker en dagbok kan gi meg utløp for tanker og følelser jeg føler meg alene med under prøvingen. 

Første jeg stusser på er det merkelige brukernavnet jeg valgte for mangfoldige år siden. Jeg er verken spesielt sint eller sped som en mus. Jaja, det får så være. Jeg er dog det man kan kalle en kvinneforumstalker. Jeg leser her daglig, flere ganger til dagen. Men deler nesten aldri. Spesielt interessert i prøverforumene. Og rampelys, men det er uviktig i denne sammenheng. 

Bakgrunn: Mann 28 år, jeg 27 år. Sammen har vi en nydelig gutt på 3 år. Jeg har jobb og utdanning innen helse, en jobb hvor det forventes at jeg har masse kunnskap om svangerskap og tiden før. Men; jeg blir helt amøbe når det handler om meg selv. Jeg er derfor ikke helsepersonell og regne i denne dagboken 😂

Bestemte oss for å prøve på nr. 2 sent i desember. Jeg ble likevel (ufrivillig?!) gravid tidlig i desember. Dette endte i en SA den 14 desember. Siden aborten har jeg blitt helt besatt av å bli gravid.... 

Aner ikke hvordan syklusen er denne mnd. Men har et lite håp om at jeg kan telle den 14. desember som første dag i siste mens, og at jeg med det hadde EL den 28. desember. 

Dette er igrunnen en dagbok av meg, for meg. Er likevel absolutt lov å lese/ følge dersom noen skulle kjenne seg igjen i absurde, desperate tanker rundt det å få baby. Jeg blir virkelig helt besatt. 

På tide med en dagbok for meg også. Vi har vært aktive prøvere i to år, og nå har vi nettopp hatt første forsøk med IVF. Jeg skal ta test på onsdag i neste uke.

Hver natt etter at jeg satte inn to blastocyster på mandag har jeg hatt drømmer om at jeg har fått baby, med en intens og herlig lykkefølelse. At jeg får positiv test og er lykkelig for det har jeg drømt, men i natt drømte jeg at jeg tok blodprøve på et sykehus og at jeg fikk beskjed om at jeg ikke var gravid. I drømmen håndterte jeg dette svært dårlig, og jeg fikk sammenbrudd og ble lagt i reimer. Skikkelig mareritt med andre ord.

Det verste er at denne drømmen har gjort til at jeg har fått en dårlig følelse av at jeg ikke er gravid. Følelsen har vært med meg i hele dag og jeg klarer ikke å riste den av meg.

På tross av at det er tidlig fredag kveld så vil jeg gå å legge meg nå og håpe at jeg drømmer positive drømmer i natt og våkner med en god følelse i morgen.

Tror jeg har hatt en prøvedagbok her inne i starten av prøvinga, men følte jeg jinxa meg selv siden "alle andre" ble gravide i tur og orden med nummer to  Men siden vi uansett er igang med jinxoramakjøret så er det jo bare å lage ei ny.

Har en på 5 som er sånn ca verdens kuleste og fineste unge, helt nøytralt vurdert selvsagt. Han ble lagd på naturmetoden, tok 9 pp - altså helt innafor normalen. 

Prøvingen nå har vist seg å være stadig mer vanskelig som tiden går. Det er bokstavelig talt et nytt problem rundt hver eneste sving, uten å overdrive. 

Jeg er snart 38 år (begynte prøvingen ved 35 år), men har likevel veldig bra prøveresultater - så ingen skjønte helt hvorfor jeg ikke var blitt gravid (ja, og mannen da). De fant en polypp, som jeg fjernet kirurgisk.

Rett etter inngrepet prøvde jeg Letrozol(+Ovitrelle) uten hell i noen sykluser, og det mistenker jeg fyret opp noe voldsomt på symptomfri (utover sekundær infertilitet selvsagt - og relativt kraftige mensblødninger, men ingen smerter) endometriose.

Jeg var dårlig i noen måneder i økende grad - typisk syklusbasert (men også generelt), endte med ambulanse og akutt innleggelse - og etter veldig mye om og men og sykemelding så ble det funnet en større cyste og utbredt betent vev+noe skadet eggleder på ene siden. 

Dette skjedde rett før planlagt første forsøk til IVF, så etter lapraskopien så gikk vi igang med første forsøk.

Lang protokoll, negativ test.Helt OK kvalitet på det meste, men jeg mistenker egentlig at NM i alt som kunne krølle seg i kroppen av sykdom og uhumskheter selvsagt gjorde det akkurat før og etter forsøket. 

Iløpet av det forsøket dukket det selvsagt opp en NY polypp, som betyr inngrep nummer 3 på gynekologisk avdeling på Ullevål. Hurraaaaaa 🙄 Wish me luck, snart får jeg klippekort der borte. Noen av de kjenner meg faktisk igjen  "Åja hei, er det du?"

Jeg har vel relativt lunken optimisme her, fordi nå har jeg også ganske åpenbart symptomer på endometrioseutbredelse - eller så bare kjenner jeg vondtene og irritasjonen nå på grunn av hormonene jeg fikk.

Såeh. Det er ganske åpenbart at kroppen min ikke liker hormontilførsel, og klikker i vinkel - men nå har vi betalt for en pakke med 3 forsøk på Fertilitetsklinikken, og de skal jeg gjennomføre. Men jeg er jo engstelig for at endometriosen skal forverres såpass at det hverken blir barn eller noe særlig god helse i etterkant, og med de smertene som var i sommer/høst så er jo ikke det forenerlig med et normalt arbeidsliv eller å ta seg godt av den ungen jeg har. Dette er virkelig noe jeg tenker er stort undervurdert altså, så jeg har ekstremt mye sympati for de som sliter med dette fra ung alder (og uansett egentlig). Kvinnesykdommer blir ikke tatt på alvor, ass - jeg har ikke lyst til å ha de vondtene på permanent basis.

Så: jeg krysser fingrene, satser på at det blir en baby ut av dette her - og at endometriosen ikke blir verre og/eller lar seg kontrollere med spiral eller noe. 

MEN - jeg har noen mål da i denne jææææævlig lange og traurige perioden, og det er:

- Opprettholde trening ( ❤️ styrke! Jeg liker veldig godt trening om dagen altså)  

- Være nøye med kostholdet (sånn for mental helse, ikke i vektforstand). Ble litt småstressspising i høst, ikke mye av noe - men jeg vil gjerne ha litt mer fokus på det - mat som er bra for hjernen og energien liksom.

- Prøve å roe litt ned på den kaffen (dette er mitt livs største avhengighet!) Og før noen bare "man blir infertil av litt kaffe - nei, det blir man ikke, jeg har selvsagt tatt dette grundig opp med spesialisten så jeg kan fortsette med inntaket mitt  )

- Fortsette med min nylig påbegynte strikking (begynte fordi jeg trengte å fokusere på noe annet i IVFkarusellen, det hjelper altså! Men roe det liiiitt ned så jeg ikke får senebetennelse og må melde meg på Luksusfellen. Akkurat nå strikker jeg genser fra Pickles, og den blir FIN ❤️ 

Hei, og velkommen hit. 

Målet med denne dagboken er å dokumentere, få utløp for både glede og fustrasjon og muligens være givende for andre i en lignende situasjon.

Det hele startet i 2014. Da hadde jeg og mannen vært gift i to år, og vi startet prøvingen. Årene gikk uten noen graviditet, men vi hadde også fokus på utdannelsen og var heller ikke klare for å starte utredningen enda siden vi var så unge. 

Nå er vi begge 28 år, og følte oss klar til å starte utredning. Det ble tatt blodprøver av meg for å undersøke om jeg har el og innvending ultralyd. Ble også henvist videre til laparoskopi, hvor de fant årsaken. Jeg har tette eggledere.

Der og da når jeg fikk nyheten av kiriurgen var jeg bare glad det ikke var endometriose. Men ble fort lei meg når jeg kom hjem, og har lagt denne helgen på sofaen å grått, lest forum om IVF og snakket med en støttende familie. 

Planen videre er at mannen skal ta spermprøve denne uken, og når vi får resultatene så skal vi bestille ny time hos gynekologen. Derifra blir vi nok henvist videre til IVF på Rikshospitalet. 

Jeg aner ikke hvor lang tid denne reisen vil ta, planen er å ta en dag av gangen og fokusere på studiene, samtidig som vi holder på med IVF på sidelinjen. Ønsker ikke at IVF skal ta over livet vårt, noe det lett kan gjøre for meg. 

Ønsk oss lykke til alle sammen, håper vi får babydrømmen oppfylt i løpet av 2019.

Jeg er 28 år gammel, og prøver sammen med samboeren min på vår første arving. Jeg ble gravid i pp3, men mistet dessverre i desember (missed abortion) i uke 8.

I dag var jeg på oppfølging hos gynekolog etter medisinsk abort, og alt ser greit ut - bare noen blodansamlinger i livmora. HCG ble målt til 30 idag. 

Jeg er utrolig utålmodig sjel, og liker jo helst å vite med en gang NÅR ting kommer til å skje. Selvfølgelig vet jeg at det er umulig her, men hadde jo håpet å få vite om eggløsning var nært forestående osv 😂 slimhinna mi er nå 4mm tykk, og hun mente at mensen ikke kom riktig enda. Får prøve å legge inn aksjer allerede i kveld, og håpe på det beste 🤞🏼

Har tidligere tempet, men er for tiden sykemeldt 100%, og har derfor en helt ustabil døgnrytme. Vet ikke om det har noe for seg å tempe sålenge jeg ikke står opp på noenlunde samme tidspunkt 🤔

Vi får se hva som skjer! 😊

Hei! Er 28 år og har bestemt meg for at 2018 er året jeg skal bli mamma for første gang! Hormonprevensjonen ble droppet i desember, og første påviste eggløsning var for et par dager siden (har ikke hatt skikkelig mensen ennå) og vi hadde sex i dagene før. Spennende! Følg meg gjerne!

Tanken om barn ble til april 2017. Innstillingen vi hadde først var som veldig mange har først "det skjer når det skjer". Det skjedde ingenting🤔 og nå har det gått snart to år. 

Litt om meg (oss) 👫 jeg fører dagbok, for min egen del.

▪️ Er nærme 30. Den magiske panikk alderen - Vi er i gang med familieproduksjon🤰

▪️Ingen tidligere barn

▪️Skriver mye. Er vel introvert

▪️Er utdannet men er nå under en ny utdanning - bachelor

▪️Må få barn gjennom assistert befruktning (ivf)

Søkte hjelp til assistert befruktning cirka desember 2017. Fikk påvist intramuralt myom under utredning, ble satt på venteliste for ivf behandling. Ferdig utredet høsten 2018, henvisning til ivf ble sendt på nytt desember 2018 og denne gangen lyktes vi å bli tatt inn. Ennå ikke fått startet opp med ivf, men det kan se ut som at det blir før påske. 

Husker ikke hvor langt vi er kommet i den naturlige prøvinga, og ikke orker jeg og telle heller🤔 men vi er vel cirka på:

PP24 - B1- EL 30. 01 - IKM 13.02

Har Positive eggeløsningstester hver mnd, men gyn mener egglederne er grodd igjen av vev fra myomet. 

Problemet mitt er som nevnt livmorknuter, og disse gjør at egget har problemer med å feste seg inni livmoren. Har utsatt skylling av eggledere, da dette er noe jeg gruer jeg meg veldig til. Vi trenger ikke spyling da de mest sannsynlig er tette pga myomet. 

Jeg er 29 og han 26, samboere. Jeg fikk diagnosen endometriose rett etter vi ble sammen i 2016 og begynte på p-preparater for å hindre videreutvikling av sykdommen etter lapraskopi. Dessverre fikk jeg store bivirkninger av hormonbehandling (psykisk) og sluttet med dette i 2017. Vi har vært «uforsiktige» uten å prøve ordentlig siden sommeren 2017. Han ønsker å vente litt (mai-19) før vi starter «aktiv prøving»... men siden vi har sex jevning der han ikke trekker seg ut har jeg sett i kalenderen min at det flere ganger har vært både før/under/etter eggløsning. Jeg er selv veldig klar for barn, mens han er mer avslappet og sier «det som skjer, det skjer». De månedene der samleie har klaffet med eggløsning og tante rød har kommet etterpå må jeg innrømme har vært tungt. Selvom vi ikke prøver aktivt blir jeg skuffet og føler at kroppen min ikke kan bli gravid. 

Jeg er ganske redd for IVF da jeg vet at jeg tåler hormonbehandlinger svært dårlig. Håper veldig å få til dette på egenhånd🤞🏼

Denne mnd hadde vi samleie omtrent ved eggløsning, kanskje litt for seint i følge kalenderen.. men jeg er likevel litt spent på IKM. Er 5 dpo i dag. Temper ikke... 

jeg har lest mye om «symptomer» før graviditeten er synlig på graviditetstester, og at de ikke eksisterer.. likevel blir jeg litt ekstra oppmerksom på kroppen i ventetiden. I dag våknet jeg opp veldig tidlig med øm korsrygg, akkurat slik jeg hadde under eggløsning. Jeg har også milde mensmurringer i magen... det er sikkert ingenting, men jeg kan ikke la vær å håpe at det er egget som fester seg🙈

Må innrømme at jeg er en veldig aktiv leser her på kvinneguidens «prøvere og ufrivillige barnløse», men poster ganske sjeldent. Skal prøve å skrive dagbok her jevnlig for å lufte tankene mine☺️ Også gleder jeg meg veldig til mai, da vi skal begynne å prøve ordentlig med tester og timing osv👏🏼

Da starter jeg dagbok her. Jeg er 36, min kjære er 47. Vi prøver på min fjerde og hans første. Barna mine fra et tidligere forhold er født i 2003, 2007 og 2009. De to yngste ønsker seg veldig småsøsken.

Vi er i pp 5, og skal utredes på Spiren fertilitetsklinikk i neste syklus pga at vi er i nokså høy alder.

Mai 2018 er måneden for min aller første time hos en gynekolog. En vanlig sjekk. Jeg og min samboer hadde da prøvd i omtrent 1 år, og jeg våget meg til å hørre om hun kunne sjekke at alt var bra i forhold til det å bli gravid. Gynekologen lurte på hvor lenge vi hadde prøvd, og bestemte seg da for å sende en henvisning til fertilitetsklinikk.

Alle mine prøver var fine og mannen tok sædprøve som og var fin.

Vi fikk brev fra fertilitetsklinikken og det var satt av time til oss i november. Ett halvt år etter timen hos gynekologen.

Ett halvt år med enda mer prøving, og håp om att dette skulle skje naturlig. Store pakker med eggløsningtester og graviditetstester ble bestilt fra ebay i denne perioden. Jeg ble testegal, og hadde flere søvnløse netter der jeg studerte graviditetstester, leste på forum og nett og tenkte.

Jeg håpet så på en positiv graviditetstest att jeg lastet ned apper der jeg kunne studere testen etter å ha redigert lys, styrke, farge og det som gikk. Men testen ble ikke positiv uansett hvordan jeg snudde og vrengte på det, fordi jeg var jo ikke gravid!

Ønsket var så stort på att dette skulle skje naturlig og før forsamtalen i november, men desverre så skjedde ikke det og forsamtalen ble en realitet.

Vi har begynt å prøve forsiktig på baby nr. 2. 

Jeg er i midten av 30-åra, og mannen i slutten. Vi prøvde lenge på nr. 1. Først slurvet vi litt med prevensjon. Så slurvet vi mye, og så droppet vi det helt. Da det ikke skjedde noe, begynte vi (eller jeg) å styre med eggløsningstester, vitaminer, grapefruktjuice, kartlegging av utflod, ja stort sett alt av prøver-greier man kan lese om på nett. Ikke noe av det virket den gangen. Vi prøvde noen hormonkurer (Pergotime/Clomifren), uten hell. Og til slutt siste muligheten, IVF. På tredje prøverørsforsøk kom datteren ❤️ 

Vi har veldig lyst på flere barn, og det blir trist hvis det ikke går. Jeg drømmer om tre. Da jeg var ung, så jeg for meg fire. Og da jeg var enda yngre, skulle jeg ha sju barn, men ingen mann (barna skulle komme med storken). Nå bør nok ambisjonsnivået vårt ligge på å få baby2.

Eggreservene mine var litt lave for alderen for noen år siden, og jeg er redd det er lite å skryte av der nå. Men legene har ikke funnet noen forklaring på infertiliteten vår, så foreløpig har vi et lite håp om unnfangelse på gamlemåten. Negative graviditetstester er fortsatt kjipe greier, og jeg klarer sikkert å bli sprø nok denne gangen også. Men vi er ikke ufrivillig barnløse mer, bare ganske ufruktbare. Og hva kan vel hjelpe bedre på teste-nedturer og mensen-tristhet enn å leke med verdens søteste baby? 

Jeg har hatt mensen én gang etter fødsel for ni måneder siden. Da tror jeg den kom fire dager etter eggløsningen, og sånt blir man ikke gravid av. Nå er jeg på syklusdag 28, og testene sier jeg har eggløsning i dag. Så kanskje jeg holder på å få en slags syklus 😊

Så kom den sigende, det bittelitt ønsket etter et barn til, som samboeren har hatt siden lille var bare noen måneder gammel. Skal man virkelig starte på nytt? Lille er tre år nå. Slutta med bleie. Slutta med soving på dagen, skikkelig selvstendig. Legger seg uten mokkel. Så skal man ødelegge alt på nytt. Vi får se. Tankeboksen er enda oppholdssted, men hvem vet hva tiden bringer. I mellomtiden er det godt å kunne skrive av seg litt.

Da prøver jeg meg på dagbok jeg og. 

Kort om meg:

30 år, uregelmessig mens ellers frisk. 

Mens varierer mellom 30-60 dg! Forrige prøveperiode håpte jeg på at jeg var gravid da det plutselig ble over 75 dg. Ba fastlegen om å utrede og seff tar det tid. Ble henvist og har ikke time før om 2 mnd!

jeg ble bekymret. Bestemte meg for å gå privat. Fant ut at jeg har uregelmessig og mangel på eggløsning. 

Fikk da primolut for å sette i gang. Så letrozol i 5 dg og Ovitrelle eggløsningssprøyte som ble satt for 13.feb og da eggløsning 14.feb(24-36t)

Har i det siste tatt graviditetestest for å følge med når ovitrelle går ut av kroppen da den kan gi falsk positiv test opptil 10 dager etter at den ble satt. 

Tok test idag og. Dag 10 etter ovitrelle fortsatt positiv kan det være fordi det er begynnende pos g.test eller er det resten? Vet at det er lysere men endaaaa ikke helt hvit 🥴håper virkelig den blir sterkere snart!!!

ønsk meg lykke til folkens! Setter priv på om noen kan dele sin erfaring med meg. 

Vi har en liten en på straks ett år, og har kjempelyst på en til! Problemet er bare at det da vil bli noen nervepirrende måneder, for jeg fikk alvorlige komplikasjoner med blant annet morkakeløsning med førstemann, og deretter et langvarig sykehusopphold for både ham og meg. For tiden venter jeg på svar på noen undersøkelser de har tatt på sykehuset, om de i det hele tatt gir meg klarsignal. 

Hvis de gjør det, så begynner vi å prøve med en gang desember er omme!

Hvis de ikke gir klarsignal, begynner vi nok også å prøve med en gang desember er omme! 

Ja, jeg vet at det kan være litt galskap... Har tenkt veldig på det, men ønsker meg så veldig en "normal" fødsel (selv om det blir keisersnitt), og en "normal" barselperiode. Hvis jeg i det hele tatt kan bli gravid igjen, for det er visst litt vanskelig etter de komplikasjonene jeg hadde (veldig sjeldent).

Kryss fingrene for at jeg får beroligende svar fra sykehuset! 

Fikk tips av en annan bruker inne på IVF 2017 gruppen å opprette prøvedagbok, virket som en kjekk greie ☺️ 

Kommer til å skrive jevnlig her, mest for meg selv, for å huske hvordan det er / var på hver enkelt dag i prosessen men også for å ha alt samlet på ett sted senere, når alt forhåpentligvis har klaffet 🌱🤞🏼

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har rotet deg inn hit ☺️ 

Tips, erfaringer eller gode ord mottas med stor takk! 😀

Plutselig ble vi prøvere igjen vi også. Veldig spontant egentlig, vi skulle egentlig vente noen måneder, slik at det ble eventuelt 2019 baby. Men jeg klarer seriøst ikke vente  MÅ prøve å se om det blir en oktoberbebis.. Høstbebis er vel rimelig fint?  Regner ikke med at det klaffer så fort altså, men det er da lov å håpe?  

Har/hadde dagbok da vi prøvde på mini, men tenkte det var mer ryddig å starte en ny nå. Håper noen vil følge meg på veien  

Litt om meg/oss.. vi er straks ( 30  ), forlovet og vært sammen i 9 år. Har en liten gutt på straks to år, som forøvrig er verdens kuleste lille fyr. Han er så fin at jeg lurer på om det er mulig å bli like glad i nummer to? Jeg vet vel svaret på det, men det føles allikavel absurd at det skal være plass til enda mer kjærlighet i hjertet mitt. Det føles sprengt allerede. 

Så ja... 

Jeg har mensen nå, og vi starter å prøve når den er over. Gleder meg enormt! Siden dette ble litt spontant har jeg ikke startet på folat eller noe enda, må prøve å huske å kjøpe i morgen  Det viktigste er vel uansett å starte når man er gravid?  

Etter å ha vært prøvere i 3 1/2 år, år fulle av forhåpninger, skuffelser, fortvilelse og dårlig tålmodighet, er vi endelig i startgropen med første prøverørsforsøk. 

Den biologiske klokka tikker, og jeg kjenner at jeg trenger et sted å lufte tankene, og forhåpentligvis få noen gode tips og råd på veien. Jeg skulle gjerne delt alt dette med venner og familie, men har foreløpig ikke orket forventningene det fører med seg... Det er nok allikevel mange i omgangskretsen vår som lurer, barn har alltid vært høyt på ønskelista, og de fleste rundt oss er godt i gang med både barn nummer to og tre.😓

Er i dag på dag 3 med Synarela nesespray - godt å være i gang. Jeg har ikke merket noen bivirkninger ennå, men er spent på den videre prosessen. 

Krysser fingrene.🤞

Starter i juli på pp2/3. Ble konisert dagen EL hadde "høydag" nå sist, men hadde sex to dager før. Regner likevel ikke det som en skikkelig periode ettersom inngreppet satte en stopper for de beste dagene. Mens skal komme om 4 dager i følge appen min, og den har stemt som ei klokke både med og etter p-piller. Så denne gangen har det nok ikke gått, og er heller ikke noe jeg er veldig skuffet over. Er for mye annet å tenke på, men jeg prøver å tenke mer på babydrømmen nå for å minske stresset om celleforandringer. 

Vi har vært sammen i 7 år, faste jobber, hund og er på vår 2. eide leilighet sammen. Her er det også plass til en liten en. Har alltid ønsket meg gutter, men når man blir eldre så står egentlig bare ønsket om et friskt barn i fokus. Håper alt er ok med min kropp snart, og at den kan gjøre seg klar til ruging om ikke lenge. Har startet på folat for å gjøre noe "ekstra".

Dette blir egentlig bare som en liten skriveplass for meg selv, og de mange tankene som surrer om dagen 💛