Som så mange andre i DPO-land byrjar eg å verte litt smågal og kjenne at tida går ulideleg sakte. Derfor denne dagboka, her blant alle dei andre crazy damene

Litt om meg og oss. Eg er 30 og mannen 34. Vi har ein son ifrå før av som no er eitt og eit halvt år, og som vart til på fyrste forsøk. Sist hadde eg ikkje trua på at vi skulle verte så raskt gravide, og var overbevist om at vi ikkje hadde truffe EL den månaden. Derfor hadde eg heller ikkje noko forventingar og tida fram til IKM gjekk raskt av seg sjølv. Hugsar sjokket når eg tissa på testpinnen og byrja å sjå ein strek var stor, og at eg frenetisk byrja å leite fram bruksanvisinga for å sjå om tolkinga faktisk tilsa ein beibis i magen. 

Slik er det ikkje denne gangen. 

Det som gjer denne voldsomme forventinga litt rar er at vi skulle egentleg ikkje verte prøvarar heilt enno. Eg har hatt lyst, men mannen min ville vente slik at ny baby kom til verda når huset vårt var ferdig bygd. Dvs at vi skulle byrje å prøve etter nyttår. Men så har det vorte ei forseinking i husbygginga og plutseleg vart bror til mannen min gravdid med nr 2. Dermed vart mannen meir interessert i å berre la vere å kjøpe dei kondomane som vi hadde planlagt å kjøpe og køyre på. Dette kom vi fram til for 10 dagar sidan. 

For ei veke sia var eg midt i syklus og fekk teikn på eggløysing. Om morgonen merka eg EL-slim, på kvelden hadde vi oss, og morgonen etter hadde eg ei lita spotting på papiret. Håpet og forvetningane i meg var dermed tent til det fulle.

Sia hadde eg ei lita spotting 4 dpo samtidig som det verkte i mage og korsrygg, kunne det vere festeblødning?? Eller var berre teikn på TR tidleg og at syklusen min framleis er ute og køyre?...

Når eg då idag (6dpo) i tillegg vart litt småkvalm og uggen, steig forvetningane ytterlegare. I forrige svangerskap var eg småkvalm frå veke 4/5-7, og slapp heldigvis å spy.

Som sagt, eg er på veg til å verte litt gal, og trur alt er teikn på at vi traff blink på fyrste forsøk igjen. Men det går vel ikkje ann?

Vonar tida kan byrje å gå litt raskare framover og at eg får behov for den graviditetstesten som ligg i nattbordsskuffa. Eg har ingen planar om  å verte ei testetøs, for 135 kr får den jammen det kun brukast til å vise to blå  

Jeg er 32 år og min samboer er 29 år. Vi har lenge visst at vi hadde lyst på barn, men min samboer er litt ung  så vi ville ha noen år sammen som kun kjærester, han følte seg ikke helt klar. Vi er meget godt etablert og nå mangler kun en liten! Jeg lot tema ligge og ble veldig glad når han selv foreslo prøving rett over nyttår. 

Jeg hadde sluttet på pillen sommeren før men hadde ikke testet eller tempet, hadde heldigvis skrevet opp dato for mens så jeg sto ikke helt på bar bakke. Syklusen min er ustabil, 27-40 dager så jeg bestemte meg for å starte med EL tester allerede første mnd for å ha litt kontroll. 

Jeg fylte inn alle tallene i Flo appen og fant EL med hjelp av tester den 22 januar! Jeg håpet mye men forventet lite. dpo 9 fikk jeg en tydelig lyserosa blødning, som utvannet bringebærsaft, og etter å ha googlet bilder av festeblødning så jeg at det var på en prikk likt! Blødningen stoppet etter ca halvannen dag og jeg fikk plutselig stort håp. Jeg testet hver dag de neste 3 dagene men den var blenda-hvit hver dag. 13dpo fikk jeg igjen en liten blødning, den var typisk for dagen før jeg fikk mensen, og jeg skjønte at løpet var kjørt! 

Mensen kom for fullt kvelden 13dpo og jeg var nok litt skuffa. Tok en siste test tross blødning og unnet meg etter den ett glass rødvin og bestemte meg for å se fremover!

Nå, etter mye motgang kjenner jeg at det er på tide å begynne å sette ord på alle disse følelsene jeg egentlig ikke helt verken greier å sortere eller forstå.

Veien har vært lang, og jeg vet ikke om vi noen gang kommer i mål.

Det kjennes tungt i dag når jeg skjønner at det ikke går veien denne gangen heller. Sorgen over å miste det som var spiren til noe nytt, men også følelsen av maktesløshet og tomhetsfølelsen over nok en gang måtte gjennom selve abortprosessen. Både fysisk og psykisk. Ventetiden før vi kan komme i gang med nye forsøk. Ventetiden fra innsett og til testdato. Og nok den nervepirrende venteperioden i håp om at det skal gå neste gang. Og vissheten om at det ikke finnes noen garanti for at vi noen gang kommer i mål. 

Jeg kjenner på urettferdigheten. Over at vi som sliter så i utgangspunktet....når vi endelig lykkes, skal vi miste nok en gang. Sorgen over tapet av alle planene og drømmene jeg i løpet av den korte tiden som gravid hadde rukket å legge og å drømme.

Det er sorg og en tomhetsfølelse. Maktesløshet. Og sliten med tanke på å nok en gang starte på nytt.

Andre ting man klager over føles som bagateller- hvorfor klager man over småting. Samtidig som hver minste lille bagatell i dag også kjentes som at akkurat i dag orker jeg ikke enda mer.

Og det bittelille teoretiske håpet om at blodprøven i morgen likevel skal bringe med seg en lykkefølelse....

Hei alle! 

Som overskriften sier handler denne dagboken om å unnfange 3.mann (eller kvinne)  
Jeg er 28år gammel, mannen er 31 vi er bosatt i Trøndelag. Sammen har vi to små på 5år og 1,5år. Disse ble begge unnfanget i 2 og 1PP. Vi har ikke brukt prevensjon siden jeg fikk tilbake mensen på sensommeren, men det har ikke resultert i noe selv om jeg VET at vi har truffet de viktigste dagene noen ganger i løpet av disse månedene. Nå har vi bestemt oss for å gå inn for en litt mer intensiv prøving, da vi håper på kortere aldersforskjell på de to neste enn på de to første.

I dag er jeg et sted midt i mellom eggløsning og mens. Trodde jeg som har litt erfaring med dette fra tidligere skulle greie å slappe av å ta ting som de kommer. Men jeg har vært bortskjemt i og med at det har skjedd fort tidligere og kjenner at jeg allerede er utålmodig, på jakt etter symptomer og litt irritert over situasjonen. Det er kanskje på sitt verste disse dagene før mens, da jeg både er spent på om det har klaffet og har PMS

Fra de to svangerskapene jeg har vært igjennom husker jeg at brystene mine ble grusomt ømme den siste uken før mensen skulle komme. Dette var klart verst første gang, og alene grunnen til at jeg testet den gangen. Jeg kunne ikke engang dusje uten at det gjorde vondt. Fikk da positiv test 12dpo. Andre gang var jeg selvsagt på jakt etter disse ømme brystene, og smilte for meg selv når jeg skulle løpe ned den trappen jeg løper i hver dag på jobb og kjente at brystene plustselig hadde blitt ømme over natten. De ble aldri like ømme som første gang, men jeg kjente det godt likevel. Dette var 9DPO, og jeg fikk en svak positiv test dagen etter. 

Så er jeg igjen på jakt etter denne ømheten i brystene....mannen så rart på meg i morges og spurte hvorfor jeg går rundt og kniper meg på brystene hele tiden..Så ja...jeg er i ferd med å bli smågal Alt er som normalt her foreløpig, så jeg har liten tro på at vår første "ordentlige" prøveperiode har resultert i noe.......

Samboeren og jeg er begge i midten av 20-årene, har bolig, bil og bikkje. Nå som vi har jobbet et par år og gjort det vi føler vi vil gjøre, så har ønsket om barn meldt seg og blitt ganske sterkt. 

Kuttet prevensjon i desember, men første ordentlige prøveperiode var ikke før i februar da mensen endelig meldte seg. Jeg har hatt min andre mens nå i mars som kanskje kan gi en pekepinn på hva syklusen blir med tiden: 31 dager og det stemmer ganske greit med det syklusen var før prevensjon om det fortsetter. Det som ikke stemmer er blødningene: brunt blod kun 3 dager første gangen med menskopp og 1 1/2-2 dager andre gangen uten behov for noe mot lekkasjer hvilket er V E L D I G unormalt for meg å være, men sikkert et resultat av at jeg har tatt ut implantatet.

Selv om vi ikke har prøvd lenge så er det jo et enormt spenningsmoment, og jeg har vært klar for baby sent i 2018. Nå ser det likevel ut til at baby kan komme i 2019, og med litt flaks blir det i første halvdel av 2019!

Nå har jeg snust en del på andres prøverdagbøker her og det kribler etter å starte min egen!

Jeg er ikke så etablert med forkortelsene og begrepene som brukes, men prøver å komme inni det. Hvis dette blir en lang prøving, lærer jeg det nok etterhvert!

Litt om meg, da. Er 29 år, gift og har et barn på seks år fra før. Hun har enormt lyst til å bli storesøster snart! Har nylig landet en fast jobb, så nå er jeg lei av å vente! Hadde ting vært på plass litt tidligere, hadde jeg sikkert hatt tre unger for lenge siden. Kjedelig at vi har måttet vente så lenge på at rammene rundt er litt bedre enn hva de var.

Jeg har vært gravid tre ganger før, men ikke alle endte i barn. Men alle skjedde på først «forsøk», eller «uhell» kan man vel kanskje si. Så jeg håper jo på at det skal klaffe fort. Forskjellen nå er at jeg har gått på p-piller de siste tre årene og vet ikke når syklusen er ordentlig i gang igjen. Dessuten har jeg alltid hatt ustabil syklus.

Jeg slutta med pillene rundt nyttår. Fikk mensen rundt 18. februar (tror jeg) og venta på den berømte eggløsningen. Den tror jeg kom 19. mars, for da hadde jeg smerter i korsryggen, EL-slim (aldri sett sånn før) og ømme bryst. Gikk og holdt fast i puppene i mange dager, for det var så ømt. Men jeg skjønner jo fint lite. Eggløsning så lenge etter mensen? Kanskje syklusen ikke er ordentlig i gang enda? Hvordan kan man egentlig vite når ting er i orden? I følge appen min, skulle jeg hatt mensen for syv-ni dager siden. Men hvis syklusen er på tyttebærtur, så kan jeg umulig vite når mensen kommer tilbake. Blir frustrert av å ikke vite! Tok en test den 19., for jeg lurte på om det var graviditetssymptomer jeg kjente da, men den var negativ. Usikker på når jeg bør teste igjen.

Tenk om jeg går glipp av en eggløsning fordi jeg bare ser etter fysiske tegn? Det må vel være dette som er grunnen til at folk måler temperaturen sin og greier for å måle seg fram.

Vi har en liten en på straks ett år, og har kjempelyst på en til! Problemet er bare at det da vil bli noen nervepirrende måneder, for jeg fikk alvorlige komplikasjoner med blant annet morkakeløsning med førstemann, og deretter et langvarig sykehusopphold for både ham og meg. For tiden venter jeg på svar på noen undersøkelser de har tatt på sykehuset, om de i det hele tatt gir meg klarsignal. 

Hvis de gjør det, så begynner vi å prøve med en gang desember er omme!

Hvis de ikke gir klarsignal, begynner vi nok også å prøve med en gang desember er omme! 

Ja, jeg vet at det kan være litt galskap... Har tenkt veldig på det, men ønsker meg så veldig en "normal" fødsel (selv om det blir keisersnitt), og en "normal" barselperiode. Hvis jeg i det hele tatt kan bli gravid igjen, for det er visst litt vanskelig etter de komplikasjonene jeg hadde (veldig sjeldent).

Kryss fingrene for at jeg får beroligende svar fra sykehuset! 

Hadde aldri trodd jeg kom til å starte noen dagbok, men - her er jeg da  Kjekt å kunne skrive ned tanker og erfaringer, muligens få litt innspill og oppmuntring fra de som leser. Alt innspill tas godt i mot!  Blir sikkert noe rotete i begynnelsen, har liksom aldri skrevet dagbok før. Jeg tenker veldig mye rundt dette og har behov for å få det ned en plass. Vil ikke plage livet av typen heller  Altså jeg er trygg på han og han er like klar og ensjert som meg ang. prøving, men ja... Som sagt, greit å få ned tankene en plass.

Kan begynne med å introdusere meg selv da. Vi er 26 år gammel. Vi har vært sammen i 6 år. Han har fast jobb, i barnehage faktisk. Ferdig utdannet barnehagelærer, så det er jo ganske perfekt. Han er helt utrolig flink med barn og, helt fascinerende. Han er veldig tålmodig, forståelsesfull og han kommer til å bli en helt fantastisk far. Det er jeg sikker på  

Vi snakket sammen om å prøve rett før sommeren, og begynte på ordentlig sent i sommer. Sluttet på p-pillen i juli.

Mensen kom 1. oktober, og herregud så utålmodig og frustrert jeg ble i mellomtiden, trudde at det skulle ta sånn et år. Ville bare at kroppen skulle komme seg i gang igjen. Har alltid hatt regelmessig mens, den har alltid kommet i løpet av den første uken i en ny måned. Da den kom 1. oktober tok det 3 uker og så kon den igjen, deretter igjen etter 3 uker. Men kroppen tenkte vel bare litt tid på å komme tilbake til sin vanlige syklus; den er tilbake til å komme ca hver 28. dag. Kommer hver 4. helg. Veldig greit å holde styr da, eggløsning og sånn. 

Har prøvd forskjelligeEL-kalkulatorer, og alle fastslår samme dato og periode. Denne måneden 17-22 januar som fruktbar periode. Så vi har prøvd da hver 2. andre dag siden noen dager før EL. Har skjønt at det er det som anbefales. Begynte på folsyre med en gang vi fant ut at vi skulle begynne å prøve.

Helt rart å være i gang med dette, litt spennende men litt småskummelt og. Håper det ikke tar så fryktelig lang tid ❤️

Hatt ei dagbok før, men tenkte det var greitt å starte ei ny no. 

Som tittelen tyde på så kvalifiserar eg no til diagnosa habituell abort, dvs 3 abortar på rappen med same mann. Det betyr også at helsevesenet byrjar på utreiing for å sjå om ein finn årsaka. 

Litt om oss. Eg er 33, mannen min er 37. Vi har to barn på 4 og 2 som vart til på fyrste og andre forsøk. Vi bestemte oss for å byrje å prøve på nr 3 ifjor somar, og i pp2 var eg gravid igjen. Det var eit superlett svangerskap, og nesten so eg ante noko ikkje heilt stemte. Eg byrja å spotte då eg var 10 veker på veg, og ved ul vart embryoet målt til 6 veker. Utetter vinteren var vi slitne og plaga med mykje sjukdom, men i jula vart eg gravid igjen. Det var igrunnen på 2. Forsøk. På eindel av månadane vart det samleie typ 5 dagar før el, og ein dsg etter el, så desse kan knapt tellast som prøveperioder. Dette endte i sa då eg var 6 veker på veg. Ved ultralyd fekk eg bekrefta at alt var ute. Vi valte derfor å prøve på neste el, før eg hadde fått mensen igjen. Igjen full klaff, men igjen sa i veke 6. 

 Vi prøvar ikkje denne mnd iogmed at det då kan verte termin i romjula. Vi tenker at det då er betre med eitt født neste år. 

Er jente på 28 år, har kjæreste på 37, hund på 8 år, stetvillinger på 11 og stedatter på 16. Familebil, hus og hele pakka kom i juni 16. Vi satser nå på ett eget kjærlighetsbarn, og er rimelig ivrige på at det skal klaffe i 2017.

Bor nordpå, jobber som miljøterapeut. Utdannet barnevernspedagog. 

Nok om meg, hvem er du som leser her inne?

Jeg har lurt en stund på hvor ærlig jeg skal skrive i denne dagboka, og har til slutt konkludert med at enten går jeg all in eller så skriver jeg ikke i det hele tatt. Og ja, da ble det sånn at jeg går all in. Jeg håper ikke jeg skriver noe her som sårer noen eller at mine holdninger er diskriminerende på noe vis, for det er absolutt ikke meningen. Jeg har all respekt for dere som har ventet alt for lenge med å få deres ønskes en, og hvor kjønn selvfølgelig ikke spiller den minste rolle. Det har seg bare sånn at jeg så inderlig ønsker meg en jente, at jeg nå har tenkt til å prøve alle de kjerringrådene og all den overtroen som finnes for å få drømmen min oppfylt. Går det derimot ikke, og jeg får enda en gutt, vil han selvfølgelig bli elsket like høyt som den nydelige gutten jeg allerede har. Jeg er selvfølgelig også veldig veldig takknemlig for at jeg har en frisk og flott gutt, og er selvfølgelig mest opptatt av at neste barnet også skal være frisk. Men i tillegg til dette har jeg da altså alltid drømt om å få et barn av hvert kjønn, og derfor ønsker jeg meg nå så inderlig en jente. 

Litt om oss: både mannen og jeg er tidlig i 30-årene, og vår lille hjerteknuser er snart tre år. På tide å bli storebror syns vi☺️ Så vi kastet p-pillene etter jul, men har brukt kondomer siden fordi jeg gjerne vil ha en viss oversikt over den før vi begynner - blant annet pga overnevnte kjerringråd. Kommer tilbake til disse senere! Vi har nylig flyttet inn i et stort hus med masse soverom, så nå mener jeg at vi bare kan fylle opp med barn! Mannen vil ha to, jeg vil ha en hel flokk, vi er enige om maks tre. Så får vi se om jeg innser at to er nok, eller om jeg trenger en tredje også☺️

E-n-d-e-l-i-g var det min tur. 

Føler jeg har ventet i det uendelige. Prevensjonen er lagt på hylla og vi er offisielt i gang, 2 skal bli til 3. 

Har hengt på forumet i en lang stund både under brukernavn og som anonym. Pløyd gjennom utallige prøvedagbøker og graviditetsdagbøker uten å legge igjen et ord, og kun tenkt på når det blir min tur. Oppretter derfor dagboka for å få utløp for tanker og følelser i perioden. Jeg har dessverre få venninner jeg ønsker å dele nyheten med, og syns dette er et godt alternativ så mannen slipper å høre alt hele tiden. Det skal derimot nevnes at han er like gira som meg på at dette skal klaffe snart. 

Jeg er i tyve-årene, mannen i 30-årene. Bosatt på nordvestlandet, vært sammen i 5år.

Da var vi i gang da 👏🏾😁 møtte min «fantastiske» mann for 10 år siden. Jeg elsker han og han elsker meg. Vi hadde mye ups and downs, men nå har vi det fint og er lykkelige! Han er 32 og jeg er 31. Så vi ha bestemt oss for å prøve å bli 3 🙌🏾💜  

Jeg har hatt lyst på barn kjempe lenge og når er jeg så spent! Spiralen tok jeg ut forrige mnd og el. skal være om ca. 2 dager. Dette er vår første pp. Jeg er veldig spent på om det klaffer. Mensen har vært regelmessig så håper at det ikke tar alt for lang tid! 🤞🏾Jeg vet at sannsynligheten for at det klaffer første gangen er liten, men det er lov å håpe! 🤗 jeg gruer meg til å gå å vente og se om mensen kommer eller ikke. Skulle ønske det gikk an å finne ut om befruktning og festing med en gang det skjedde. Hehe. 

Hei! Jei hetej Eljod og ej vejdens søteste jomvesen 😍 Hvis dere har sett tv-serien Hjem så forstår dere hvem jeg mener. Elrod er en skikkelig søtnos, men har skumle planer om å stjele alt vannet på jorda. Han skal suge det ut av menneskene med sugerør. Serien er dritmorsomt! Grunnen til at jeg har sett den er fordi jeg har et barn. Og nå vil vi altså forsøke å lage et til ❤ 

Den vi har begynner å bli stor, og det er absolutt på tide med en til. Diverse ting har gjort at vi har ventet, blant annet studier. Men nå er vi igang, og så får det bare bli 9 år mellom dem da. 

Sist prøvde vi i 5 pp, hvis jeg husker rett. Denne gangen er vi i pp 1, og jeg har allerede begynt å teste, på dpo 7 😂 Det er ganske typisk meg altså. Jeg holdt på sånn sist også. Var ikke sikker på om jeg skulle ha dagbok denne gangen, men så skulle jeg visst det da 😀 Sist knyttet jeg mange nye vennskap her inne, og fikk en flott barselgruppe. Noen treffer jeg fortsatt. Vet ikke helt hva jeg har av forventninger denne gangen, men det er godt å ha et sted å skrive. Mannen er jo ikke interessert i å høre om at jeg kanskje kjente et lite stikk nederst i magen på dpo 6, og at jeg lurer på om testene jeg har kjøpt har følsomhet 10 eller 25. Jeg forstå at han ikke er særlig interessert. Så det er fint å skrive det her istedenfor. Flere vet at vi skal prøve, men jeg vil ikke dele for mye. Kommer nok til å fortelle til venninner når spira sitter. Jeg er altfor åpen til å klare å skjule noe sånt mer enn 3-4 dager 😂 

Over til litt tekniske ting: 

Sykluslengde ca 26 dager.

Forrige mens 11 april

Eggløsning ca 22 april 

Sådd frø 22 april

Ikm 7 mai

Bruker appen Flo til å registrere

Symptomer: oppblåst, litt smerter i magen, spesielt venstre side, langt nede.

Har selvfølgelig testet allerede, og de var negative. Skal teste i morgen tidlig, på dpo 8. Vet at det er veldig tidlig, men har så mye tester liggende, og klarer ikke la være. Sist fikk jeg positiv test på ikm så vidt jeg husker, eventuelt dagen før.

Kanskje jeg kan ha en prøvedagbok, jeg også?

Jeg har ingen barn fra før, men samboer har en gutt på snart 7 år.  Vi er begge snart 33, og har vært samboere i 3 år. Jeg er frisk, men han har nedsatt sædkvalitet, noe som gjør at vi står i kø for IVF.  Vi hører til St. Olavs. Vi har fått time til forsamtale i april.

Jeg har mange tanker og ting jeg lurer på. Jeg grugleder meg veldig, noe jeg regner med er vanlig. Jeg har hatt lyst på barn i mange år, så dette er ganske viktig for meg. Jeg prøver å tenke at det er mulig det IKKE går bra, for å beskytte megselv, men tror egentlig ikke det funker..

I dagboka kommer jeg til å skrive litt om tanker og følelser, samt oppdateringer på prosessen vår.

Mitt første innlegg. Grunnen til at jeg valgte å skrive er for å lette på tankene og jeg føler et behov for å dele med noen som kanskje kjenner seg igjen.

Kort om meg - har samboer på samme alder, der begge er nærme 30. Ingen tidligere barn da vi begge har vært i hektiske jobber. Vi har veldig lyst på barn, og ønsket om barn kom spesielt etter at jeg fikk påvisst en stor livmorsknute (intramuralt myom). Det gikk opp for oss at vi ikke kunne vente lenge. Vi er nå i pp17, foreløpig ingen graviditeter, men har positive eggeløsningstester.

Følelser jeg har nå--- Kjenner at jeg begynner å bli veldig oppgitt over kroppen min, tar veldig lett til tårer og vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette "kjøret". Problemet mitt er som nevnt livmorknuter, og disse gjør at egget har problemer med å feste seg inni livmoren. Skal snart skylle eggledere, og dette gruer jeg meg veldig til. Vi får nok ikke tilbud om ivf før til høsten grunnet sommerferie i vente. Jeg vet at mange føler det samme som meg her inne, har dere noen tips til hvordan man kan takle dette bedre?

Jeg har aldri brukt nettet til å skrive om meg selv. Men jo mer vi feiler i prøvinga, jo mer har jeg behov for å skrive ned tanker og inntrykk. Hvem skulle trodd at det skulle være så mye jobb å lage barn? *smiler* 

Videre har jeg alltid brukt forskjellige forum for å finne ut av ting, hvorfor ikke da bare bli en aktiv bruker også, tenker jeg. 

Hvem er så denne nye aktive brukeren da? Jo nå skal du høre, "kjære dagbok";  Er snart 35 år, sammen med en åtte år eldre mann, vært par siden langt tilbake. Han har selv et barn fra før av som er tenåring nå, mens jeg har to PA i mine yngre år (..nå kan jeg angre..) og en SA (uke 5) høsten 2015. Begynte okt. -15 med el-tester og jobbe mer aktivt for å få oppleve å bli mor, men nei.. Celleforandringer ble påvist etter SA, og også HPV-virus. Nå i juni fikk jeg Pergotime. Hvis man teller fra start av el-testing så er jeg vel nå på min niende (!) prøveperiode. Er vi kanskje for gammel til å få barn? 

Det er vanskelig å snakke om prøvinga og feilinga med de rundt meg, da kjæresten min først det siste året har gått med på å bli foreldre, og synes det er litt vanskelig det her med "å ha sex på kommando", og vennene mine har alle barn og ingen har måttet "jobbe for det", så jeg føler meg bare tvers igjennom ensom i det her. Så her er jeg. 

Hadde aldri trodd jeg kom til å starte noen dagbok, men - her er jeg da  Kjekt å kunne skrive ned tanker og erfaringer, muligens få litt innspill og oppmuntring fra de som leser. Alt innspill tas godt i mot!  Blir sikkert noe rotete i begynnelsen, har liksom aldri skrevet dagbok før. Jeg tenker veldig mye rundt dette og har behov for å få det ned en plass. Vil ikke plage livet av typen heller  Altså jeg er trygg på han og han er like klar og ensjert som meg ang. prøving, men ja... Som sagt, greit å få ned tankene en plass.

Kan begynne med å introdusere meg selv da. Vi er 26 år gammel. Vi har vært sammen i 6 år. Han har fast jobb, i barnehage faktisk. Ferdig utdannet barnehagelærer, så det er jo ganske perfekt. Han er helt utrolig flink med barn og, helt fascinerende. Han er veldig tålmodig, forståelsesfull og han kommer til å bli en helt fantastisk far. Det er jeg sikker på  

Vi snakket sammen om å prøve rett før sommeren, og begynte på ordentlig sent i sommer. Sluttet på p-pillen i juli.

Mensen kom 1. oktober, og herregud så utålmodig og frustrert jeg ble i mellomtiden, trudde at det skulle ta sånn et år. Ville bare at kroppen skulle komme seg i gang igjen. Har alltid hatt regelmessig mens, den har alltid kommet i løpet av den første uken i en ny måned. Da den kom 1. oktober tok det 3 uker og så kon den igjen, deretter igjen etter 3 uker. Men kroppen tenkte vel bare litt tid på å komme tilbake til sin vanlige syklus; den er tilbake til å komme ca hver 28. dag. Kommer hver 4. helg. Veldig greit å holde styr da, eggløsning og sånn. 

Har prøvd forskjelligeEL-kalkulatorer, og alle fastslår samme dato og periode. Denne måneden 17-22 januar som fruktbar periode. Så vi har prøvd da hver 2. andre dag siden noen dager før EL. Har skjønt at det er det som anbefales. Begynte på folsyre med en gang vi fant ut at vi skulle begynne å prøve.

Helt rart å være i gang med dette, litt spennende men litt småskummelt og. Håper det ikke tar så fryktelig lang tid ❤️

Nå har jeg snust en del på andres prøverdagbøker her og det kribler etter å starte min egen!

Jeg er ikke så etablert med forkortelsene og begrepene som brukes, men prøver å komme inni det. Hvis dette blir en lang prøving, lærer jeg det nok etterhvert!

Litt om meg, da. Er 29 år, gift og har et barn på seks år fra før. Hun har enormt lyst til å bli storesøster snart! Har nylig landet en fast jobb, så nå er jeg lei av å vente! Hadde ting vært på plass litt tidligere, hadde jeg sikkert hatt tre unger for lenge siden. Kjedelig at vi har måttet vente så lenge på at rammene rundt er litt bedre enn hva de var.

Jeg har vært gravid tre ganger før, men ikke alle endte i barn. Men alle skjedde på først «forsøk», eller «uhell» kan man vel kanskje si. Så jeg håper jo på at det skal klaffe fort. Forskjellen nå er at jeg har gått på p-piller de siste tre årene og vet ikke når syklusen er ordentlig i gang igjen. Dessuten har jeg alltid hatt ustabil syklus.

Jeg slutta med pillene rundt nyttår. Fikk mensen rundt 18. februar (tror jeg) og venta på den berømte eggløsningen. Den tror jeg kom 19. mars, for da hadde jeg smerter i korsryggen, EL-slim (aldri sett sånn før) og ømme bryst. Gikk og holdt fast i puppene i mange dager, for det var så ømt. Men jeg skjønner jo fint lite. Eggløsning så lenge etter mensen? Kanskje syklusen ikke er ordentlig i gang enda? Hvordan kan man egentlig vite når ting er i orden? I følge appen min, skulle jeg hatt mensen for syv-ni dager siden. Men hvis syklusen er på tyttebærtur, så kan jeg umulig vite når mensen kommer tilbake. Blir frustrert av å ikke vite! Tok en test den 19., for jeg lurte på om det var graviditetssymptomer jeg kjente da, men den var negativ. Usikker på når jeg bør teste igjen.

Tenk om jeg går glipp av en eggløsning fordi jeg bare ser etter fysiske tegn? Det må vel være dette som er grunnen til at folk måler temperaturen sin og greier for å måle seg fram.