Starter denne dagboken for å prøve å holde litt oversikt da jeg har minne som en gullfisk. 

Kan starte med at jeg er 30,samboer 32. Sluttet på prevensjon i september 2019.

Hadde en følelse av at jeg kom til å slite med å bli gravid sa jeg alltid har hatt lange og uregelmessige sykluser, ligger nå på ca 62 dager syklus. 

Reiste til gynekolog i mai der hun kunne se med ultralyd at jeg har pco. Fikk skrevet ut kur med provera og letrozol. Begynte på disse i juli. Fikk mens før proverakuren var ferdig og startet på letrozol fra blødningsdag 4 til 8. Hadde etter det masse bivirkninger. Tok blodprøve dag 21 som ikke viste noe eggløsning, noe jeg ble sjokkert over da jeg faktisk trodde (pga bivirkninger) at jeg var gravid. 

Mistet litt motet etter det og tenkte at jaja, da ble det ikke denne pp slappet helt av og avtalte med gynekolog å starte med dobbel dose letrozol neste runde. 

Så plutselig syklusdag 43 menst jeg var ute å gikk tur ble jeg helt våt nedentil. Trodde jeg hadde fått mens og skyndte meg hjem. Var bare mye klar utflod. La inn aksjer både dag 43,44 og 45. Dag 45 hadde jeg noen timer med eggløsningsslim før det ble tørrt igjen. 

Er nå på dag 52, har ikke symptomer på hverken graviditet eller at mens er på vei. Har fått beskjed med gynekolog om å teste først 7. September så 13. September som er ikm på min lengste syklus som er 9 uker. 

Er i dpoland og greier nesten ikke tenke på annet. 

Håper det kan vere en spire inni der! 💞

Endelig har vi bestemt oss for å gå ''all in'' og begynne prøvingen! Blir det en ''babyboom'' i 2021 mon tro?

Jeg har helt siden jeg var liten jente drømt om å bli mamma en vakker dag når tiden var inne. Fantasert om hvilke personligheter de kan få, hvilke interesser og rett og slett hva slags mennesker mine eventuelle barn vil komme til å utvikle seg til.
Heldige meg har en kjæreste som har stått fjellstøtt med meg siden dag 1 og nå er det snart 9 år siden vi møttes for første gang. Han er om mulig, enda mer verpesyk enn jeg er og barn er noe vi har snakket om og gledet oss til i mange år. Så nå mangler det bare at vi får til dette her da, når ønsket er så sterkt ❤️ 

Tanken min med å oppretter dagboken for å skrive ned litt tanker underveis, i og med at vi tenker å holde dette hemmelig en god stund fremover, avhengig av hvor lang tid det tar før vi lykkes. 

Litt om meg og oss:

Jeg er 27 år gammel, nesten ferdig utdannet og har fulltidsjobb. Skriver ferdig masteren min denne høsten. Kjæresten min er snart 29 har hatt fast jobb noen år allerede.
I 2018 kjøpte vi vår første leilighet (med ekstra soverom så klart👶) og kastet P-pillene (selv om vi ikke var helt klare for barn enda) men jeg ønsket å bytte til hormonfri prevensjon for å få oversikt over kroppen og om alt ''fungerte som det skulle''. Har fra den gangen hatt kobberspiral som jeg har time på tirsdag for å fjerne 😱

Jeg har ingen forventning om at dette kommer til å klaffe med en gang, men bare følelsen av å være i gang er veldig, veldig spennende og fint på en gang. De siste ukene har jeg opplevd en ny gnist i forholdet, nesten som en slags nyforelskelse nå som vi snakker åpent og seriøst om dette og er spente på prosessen.

Når det er sagt, så er jeg over middels interessert i alt som har med kroppen å gjøre og selv om det kanskje virker hysterisk så har jeg planlagt å kjøpe inn eggløsningstester og overvåke syklusen min den neste måneden. Ikke fordi jeg stresser, men mer som en slags interesse om å lære min egen kropp å kjenne og også fordi jeg ønsker å ''vite'' når en eventuell befruktning faktisk skjedde. Syns det er så utrolig fascinerende å tenke på at man skaper grunnlaget et nytt lite menneske liksom.

Litt om syklusen min og annen helse:

Helsemessig så har jeg foreløpig ingen direkte grunn for bekymring, men det er klart at man har noen tanker i hodet når man leser om ufrivillig barnløshet. I tillegg har jeg ved to anledninger det siste året opplevd cyster på eggstokken som har sprukket, men fått beskjed av gynekolog at det ikke vil påvirke fruktbarheten fordi vanncyster er veldig vanlige og i mitt tilfelle var relatert til eggløsning. Hun tok ultralyd av eggstokkene og alt så fint ut.

Så da er det vel bare å vente i spenning?

I dag, 13.9.2020 er jeg på CD 3 og bruker appen Flo til å kartlegge syklusen min. 15.9 fjerner jeg spiralen og etter hva jeg har skjønt kan man bli gravid med en gang etter at man har tatt ut kobberspiralen. Dette er fordi kroppen egentlig ikke ''vet'' at jeg har vært på prevensjon fordi kobberspiralen ikke inneholder hormoner.

Jeg har per definisjon regelmessige sykluser. Selv om de varierer med noen dager hver gang, men alt i alt et gjennomsnitt på 30 dager. 
Lutealfasen min er på 11 dager, hvis jeg har tolket kroppen min riktig i forhold til tegnene på eggløsning. 
Det finner jeg vel ut med eggløsningstestene hvis jeg ikke blir gravid denne syklusen!

11 dager er litt kortere enn normalen, men skal likevel være lenge nok til at egget rekker å feste seg. Håper likevel at jeg ikke egentlig har enda kortere lutealfase, men jeg gidder ikke ta noen sorger på forskudd.
 

Eggløsning vil være ca. 1 oktober, og IKM 13.10!! Nøyaktig en måned fra nå
- Blir mye kos den måneden her 🤪🤭💕

Her inne kommer jeg til å poste tanker, følelser, oppdateringer av legetimer, eggløsningstester, graviditetstester og andre ting jeg har på hjertet.
Hadde vært gøy om noen ville følge meg i denne prosessen! 

// Sommerfuglen

Etter å ha kjent på gode vibber i andres prøvedagbøker, har jeg nå opprettet min egen. Hjertelig velkommen hvis du vil følge med på denne spennende veien. Jeg føler ikke helt at jeg kan snakke med folk rundt meg om disse tingene (selv om jeg har verdens beste personer i nettverket mitt), da de ikke helt forstår. Orker heller ikke «presset» jeg føler jeg påfører meg selv hvis andre vet hvor langt jeg har kommet i prosessen min - altså at de venter på en kunngjøring på et eller annet tidspunkt. 

Kort om meg: jeg er i slutten av 20-årene, mannen i midten av trettiårene. Jeg tok ut spiralen min før sommeren og begynner så smått å få «normal» syklus igjen nå. Den er svært uregelmessig, men det tror jeg den var for ti år siden også - før all prevensjonen.  Første pp var i august og jeg er på syklusdag 33 i PP2 nå. Sist syklus varte i 38 dager, syklusen før i 28 (men med lang mens). Nå venter jeg bare på mensen (helst en positiv test, men jeg var et monster to dager denne uka, som er vanlig PMS-tegn for meg). Tenker å begynne å teste etter EL neste syklus. 
Forøvrig har jeg vært til lege og tatt blodprøver grunnet kraftig mens når den først kommer (hatt mensen tre ganger siden slutten av april), og prøvene var fine, med unntak av litt forhøyet prolaktin. Legen min sa at det ikke var noe å bekymre seg nevneverdig for og ville sende mannen til testing. Føler meg altså (nesten litt for godt😂) ivaretatt så tidlig i prosessen. Jeg skulle jo bare sjekke at jeg ikke hadde noe som var galt og legen satte i gang full utredning omtrent - noe jeg selvfølgelig setter pris på! Vi venter nok dog litt med å teste mannen, bare fordi vi egentlig ble enige om å la det skje hvis det skjer og ikke stresse. Noe jeg forøvrig har funnet ut at er tilnærmet umulig 😬

Klem fra meg🤗

Hei!

Da hiver jeg meg også ut i "prøverdagbok-verden". Jeg har lest side opp og side ned om prøving, graviditet og barn på KG, og tenkte at jeg like så godt kunne starte min egen dagbok. 

Kort fortalt så har vi ikke startet å prøve enda, men vi har blitt enige om at vi begynner PP1 i november (i tilfelle det blir jackpot allerede ved 1.forsøk har vi ikke startet tidligere, da vi isåfall ville fått kidden midt i mannens eksamensperiode). Kjenner jeg er så sinnsykt spent på alt, at en måned virker som en halv evighet! Vi er i slutten av 20 og starten av 30-årene, og i motsetning til min mann som alltid har hatt lyst på barn, så begynte jeg først å kjenne på dette ønsket for 3 år siden. Siden da har ønsket blitt til lengsel, og per i dag er det er nesten uutholdelig til tider (spesielt når alle rundt meg får barn 1 2 og 3). 

Ettersom det fortsatt er en liten stund til PP1 tenkte jeg å høre om dere har noen råd/tips osv for førstegangsprøvere. Jeg har startet å ta folsyre for et par uker siden, og tar i tillegg jerntilskudd da jeg ofte har lave verdier av dette. Leser på Helsenorge at man burde ta jod i tillegg hvis man drikker mindre enn x-antall glass melk/spiser hvit fisk osv. Her lurer jeg på en ting: Anbefalt mengde skal ifølge siden være 150 mikrogram, men så ser jeg at dosene på apoteket er mye høyere. Har dette noe å si? Burde jeg ta tran i tillegg?

Prøver ellers å ikke stresse noe særlig med dette, spiser "normalt sunt", tar meg en øl i ny og ne, og lever ganske vanlig frem til EL i november. Har en eggløsning før EL i november også, rundt slutten av oktober, så planlegger å ELteste- rett og slett for å se om appen jeg bruker for å tracke EL (samt signaler fra kroppen) stemmer med når jeg faktisk har eggløsning. Blir spennende å se om jeg er på rett spor eller om jeg har fullstendig feiloppfatning av egen syklus haha. Har ikke lyst å kaste bort første forsøket på bomme på tidsramma. 

Okei, Apekatt out. Håper dere som er godt vant har noen kloke råd for en som føler seg rimelig grønn på alt (enn så lenge).

Hei! 😀 

Etter å ha lest flere andre dagbøker her inne, tenkte jeg at jeg skulle lage min egen. Jeg er 28 år og samboer er 31 år. Jeg slutta på p-piller i Januar, men vi startet ikke å prøve før i Mai. Nå er vi inne i PP5 og jeg venter på mensen. Jeg har mistenkt at jeg muligens mangler progesteron og har tatt blodprøver hos legen. Fikk svar i går, om at progesteron nivået mitt lå på 5. Det skal egentlig ligge over 10. Men det gjenstår å se om jeg får mensen når jeg tror. Disse prøvene må jo tas 6-8 dager før mensen😅 Legen mener vi skal måle neste måned også for å se om det ikke bare var feilmåling denne måneden. Jeg begynner å bli såå lei av denne prøvinga! Heldigvis har jeg litt annet å fokusere på nå for tiden fordi vi bygger hus 😀 Så hvis noen vil følge med, hadde det vært veldig hyggelig 💕

Har så mange tanker i hodet rundt denne prøvingen, at det er vel påtide at jeg oppretter en egen dagbok, så jeg ikke spammer alle trådene med mine tanker rundt dette. Min mann sier han ikke interesserer seg for alt babymaset mitt (ting jeg har lest og har tanker rundt etc), før jeg gjerne er gravid. Da først er det en realitet, og noe vits å "følge med på". 

Jeg er 24 år og min mann er 35 år. Vært samboere i 5,5 år nå. Vi har snakket i noen år om å begynne å prøve på en baby. Jeg har visst siden jeg var rundt 10 at jeg har veldig lyst på barn, gjerne tidlig. Min mann har aldri hatt en skikkelig kjæreste engang før vi ble sammen. Så han var mer vant til ungkarslivet enn at han gikk og tenkte på barn. 

Vi har tidvis tatt opp temaet og begge var tidlig enige om at vi hadde lyst på barn, men som de fleste andre ville ha ting mer på stell før vi begynte å prøve. 

Da oppdaterer jeg litt her. Fjerdemann er straks 10 mnd og vi har startet prøvingen på femtemann. Jeg har ikke fått mensen tilbake etter fødsel ennå, men jeg er ganske sikker på at jeg hadde EL i går. Positiv EL-test og EL-slim og smerter.
 

Da starter jeg dagbok her. Jeg er 36, min kjære er 47. Vi prøver på min fjerde og hans første. Barna mine fra et tidligere forhold er født i 2003, 2007 og 2009. De to yngste ønsker seg veldig småsøsken.

Vi er i pp 5, og skal utredes på Spiren fertilitetsklinikk i neste syklus pga at vi er i nokså høy alder.

Tenke det kunne vere fornuftig å lage meg ei prøvedagbok for å ha en plass å dele litt frustrasjoner og tanker. Merker at det fort blir litt masse baby og prøve snakk på de nermeste. Tenker de syns det kan vere greit med litt avlastning 😅 

I utgangspunktet skulle vi ikke ha barn. Så en kan si at det kom som eit 'lite' sjokk når vi i August fikk en positiv test. (mens var noen dager forsinket og ble plutselig sykt kvalm). Vi bestemte oss for at vi skulle beholde barnet, og min mann var helt i lykkerus, noe jeg aldri hadde sett for meg 🙈  jeg ble raskt sykemeldt pga svangerskapskvalme, og brukte noen uker på sofaen før jeg begynte å føle meg noenlunde oppegående igjen.

Vi bestemte oss for å ta en tidlig ultralyd i midten av september, for å sjekke at alt var bra og at det faktisk var noe inni magen. På ultralyden i uke 10 fikk vi konstantert MA og beskjed om at det trolig ikke hadde vert liv siden uke 7. Måtte derfor gjennom en medisinsk abort på sykehuset, og på grunn av corona lå jeg 9 timer alene uten mannen. Kan trygt si at det anbefales ikke og var igrunn ganske traumatisk for oss begge. 

Nå har vi bestemt oss for å prøve igjen, med litt angst for at det samme skal skje igjen.

Vi har begynt prøvingen men møtt på en ny utfordring, min mann er så redd for at vi skal miste på nytt at han ikke klarer å komme. Jeg tenker at han ikke er klar for å prøve på nytt og trenger å prate om det som har skjedd. Han derimot er ikke enig i det og ønsker ikke å vente 🙈 men det ser forøvrig ut til at vi ikke har noe valg. 

Er det lov å si at jeg er litt frustrert? Jeg er 31 og han 35, så kjenner også litt på tidspresset 🙈

Blir spennende å se fremover om vi får dette til. Skapet er vertfall fylt opp med både eggløsningstester og graviditetstester når det skulle bli aktuelt 😊 Håper på et lite nurk iløpet av 2021 ❤️

Etter litt tenking bestemte jeg meg for å skrive i denne dagboka. Det er spennende å skulle prøve på bebbis, og siden jeg ikke prater om dette med noen så sitter jeg med tanker og følelser å få ut. 

Vi bestemte oss faktisk forrige uke å starte prøvingen. Vår lille datter er blitt 1 år og med mine 34 år på baken tenker jeg vi ikke bør vente. Det tok sin tid å få den første. Vi opplevde blant annet både MA og flere kjemiske. 

Jeg har gått til innkjøp av eggløsnings- og graviditetstester, vitaminer og medisiner.

Jeg skal bruke Lutinus fra positiv eggløsningstest og Albyl-E fra positiv graviditetstest.

Er på cd5 i dag, og planlegger å starte el-testing fra cd10. Det er nok veldig tidlig, men så vil jeg ikke gå glipp av den heller. Mensen har nettopp kommet i gang, og er uregelmessig. Etter fire menstruasjoner har syklusen vært på 56, 36 og 28 dager. 
 

Jeg planlegger å lage 32 dagers sykluser med Lutinus. Har aldri fått mens med Lutinus, jeg vet noen gjør det. Hvis graviditetstest er negativ cd30 så slutter jeg på Lutinus og da tar det to dager før mensen kommer. 
 

Jeg er forberedt på at dette skal ta lang tid, og om det eventuelt aldri skjer så er det helt greit det også (er min nåværende innstilling). Vi er jo så heldige at vi har en. En vi aldri trodde vi skulle få. 

Hei!

Etter å ha lest mange andre dagbøker tenkte jeg å starte min egen 😊 Hvor jeg kan dele tanker og følelser rundt prøvingen og veien videre.

Jeg og min samboer er i midten av 20 åra, i full jobb og ellers god helse. Vi har prøvd å bli gravid igjen i over 2 år. Var gravid i juli 2018, men hadde en SA i september 2018. Etter jeg hadde spontanaborten så tok vi det litt chill, og tenkte at dette ville skje ''raskt'' igjen. Månedene gikk og plutselig hadde det gått et år... Begynte da å bli utålmodig og lei, og gikk da til innkjøp av EL-tester hvor jeg testet flere måneder uten at noe skjedde. Jeg har hatt veldig uregelmessig mensen siden spontanaborten, alt fra 27-60 dager syklus.

Rett før korona kom skulle jeg til legen for videre utredning, men timen ble avbestilt siden de ville begrense antall pasienter på kontoret og utsette de konsultasjonene som ikke krevde akutt medisinsk hjelp. Det gikk noen månder før jeg fikk komme inn hos legen (midten av august), og han skulle henvise meg videre til infert. gyn. Heldigvis er i morgen dagen vi skal utredes og forhåpentligvis kan vi finne ut mer om veien videre.

Hvis noen vil følge med veien videre hadde det vært hyggelig ❤️

Jeg er så oppslukt av dette at jeg tenkte jeg fikk opprette en dagbok, så har jeg et sted å lufte tankene.

Jeg er 38 år og prøver altså på barn nummer to. Førstemann ble født i 2017, og vi brukte en stund før det klaffet. Hadde en MA i februar etter et par måneders prøving, og etter en liten koronapause er vi nå på PP6. Kjedelig at det skal ta lenger tid nå, men vet i det minste at jeg kan bli gravid.

Akkurat nå er jeg 3 DPO, med forventet mens 10 november. Holder på med all mulig symptomspotting selv om det jeg eventuelt kjenner vel bare er på grunn av økt progesteron i kroppen. Men jeg fikk påvist lavt stoffskifte på Medicus i september og har gått på medisiner siden, så ting har kjentes annerledes ut denne PP. Mye sterkere eggløsningssymptomer, i motsetning til måneden før. 

FF-grafen min ser lovende ut synes jeg, i hvert fall med tanke på at eggløsning har vært. Så får vi bare se om det er klaff denne måneden. Glad for et forum som dette, for man føler seg litt mindre ensom ❤️ 

Hei!

Jeg ville først av alt si at jeg ikke er en prøver. Likevel ønsker jeg å opprette en prøvedagbok, men mer for fremtiden. Det har seg nemlig sånn at jeg har lengtet etter barn siden jeg var 15 år. Jeg tror kanskje det kan være vanskelig for mange å forstå hvor høyt ønsket om barn er for meg, jeg har så mye kjærlighet å gi.

Jeg kan jo starte med å fortelle litt om meg. Jeg er 22(blir 23) år og går 3 året på en sivilingeniørutdanning. Jeg har en finfin kjæreste og vi har vært sammen i 2 år. Kjæresten bor et annet sted i Norge og studerer, så vi har avstandsforhold. Vi har hatt det de siste 1,5 årene og kommer til å ha det 1,5 år til. 

Tilbake til baby. Jeg har et sterkt ønske om å kunne få en mini og jeg har ekstremt mye kjærlighet å gi. Selvfølgelig, på grunn av omstendighetene, skal jeg vente til jeg både er ferdig med utdanning og at jeg blir samboer. Det er sårt for meg å vente, men ingen tvil om at det ikke er noe annet valg. Jeg bruker mye av dagene mine her inne på KG og jeg merker jeg blir litt gal. Så må ta en pause.

Det er noen forskjellige grunner til at jeg ønsker å opprette en dagbok så tidlig, hovedsakelig er at jeg har ofte problemer med å huske ting som har skjedd lenger tilbake i tid, så gjør det egentlig for fremtidige meg, slik at jeg kan se tilbake på hele prosessen - og når jeg kanskje endelig får min drøm oppfylt, kan jeg se hvor gal jeg har virket(hehe). En annen grunn er at jeg har behov for å få luftet tankene mine og få litt tilbakemeldinger. Håper dere vil følge med meg på denne lange reisen! 💛

ps: Mitt ønske er å begynne prøving om 2,5 år.

sorry for evt skrivefeil, dysleksi...

føles litt skummelt med dagbok. føler alt jeg gjør «jinxer» å slår tilbake. 😅  men prøver likevel. tenker det kan være godt å skrive ned tanker, følelser og evt spørsmål. 

jeg er 27 og samboer 28. jeg har vært gravid 2 ganger. vi mistet i juni MA. og siste graviditet var i sept/okt med mistet, SA. 

nå i november har jeg klart å finne EL og kjeder meg grønn i dpo-land. er 8 dpo idag, synes det et så langsomt å måtte vente med å teste men samtidig er jeg både redd, spent og engstelig for å få positivt. SELVFØLGELIG blir jeg glad om det er positiv. men jeg tar det ikke som en selvfølge at jeg skal bli gravid på 1-2-3! men det værste er at siden jeg har opplevd en SA, så tror jeg at jeg kommer til å holde pusten i første trimester. skal prøve å slappe av, men det er lettere sagt en gjort tror jeg. 

gjerne følg med på denne reisen om du vil ☺️

Hei🙃

Jeg har i det siste mye tanker og følelser rundt dette og vil derfor starte dagbok. Først litt om meg selv; Jeg er 32 år, gift og har vært sammen med mannen i 5 år. Vi har en datter som er litt over året som er solstrålen min 🥰 Med henne tok vi prøvingen veldig rolig, jeg bare sluttet på p-piller og fulgte ikke med nå særlig på syklus. Vi hadde heller ikke mer sex enn normalt. Etter 5-6 måneder ble jeg gravid og hadde et fint svangerskap. Vi bor i et rekkehus og trenger egentlig ikke å forberede så mye til andremann kommer. Vi har også hund, og nå i denne korona tiden gjør vi ikke så mye annet enn å gå lange turer/leke ute når vi har fri. Vi bor i et annet europeisk land og her er det mye mer smitte enn i Norge. Tenkte at det er perfekt og bli gravid i denne tiden da det uansett ikke skjer så mye, og de første 12 ukene blir lettere å holde hemmelig for familie og venner. 

Vi begynte prøvingen i oktober, da hadde jeg kontroll på syklusen min og ble gravid på første forsøk! Det var nesten ikke til å tro og vi ble kjempeglade begge 2. Jeg fikk raskt gravidsymptomer og følte meg akkurat sånn som i det forrige svangerskapet. Jeg ble trøtt, sulten men også tidvis kvalm, fikk større pupper og kviser. Og var nok generelt mer humørsyk. I uke 7 oppdager jeg en blødning, til å begynne med var det ikke så mye og jeg var egentlig ikke så urolig. Etter ett par dager derimot blødde jeg bare mer og mer og jeg fryktet en SA. Uken etter fikk vi konstatert en SA på første OUL. Jeg hadde noen dager i forkant hvor jeg var veldig emosjonell og trist men føler meg heldigvis mye bedre nå. Jeg vet jo hvor vanlig det er med SA men man tror jo ikke at det skjer en selv...

Det er nå en uke siden jeg var på OUL og jeg skal tilbake på kontroll i dag for å sjekke om alt er ute, jeg har så og si stoppet med å blø. Jeg er spent på om jordmor sier at vi kan begynne prøvingen med en gang eller om vi burde vente en syklus. Jeg håper på førstnevnte og føler meg klar for å prøve på nytt🌱

Hei

Etter mye om å men så har jeg bestemt meg for å starte en dagbok. Både for meg selv som noe jeg evt kan se tilbake på å minnes prøvetiden, og fordi jeg gjerne ønsker å ha et sted jeg kan dele glede/frustrasjon, mine tanker  og generelt tiden fremover. 

Er 30 år, gift og har to barn fra før av. Dette er min 1PP, og har gått på letrozol. Har hatt 4 sa tidligere, så derfor får jeg hjelp fra og med 1pp denne gang. Har også lav AMH og derfor ikke all verdens med tid, så er nå eller aldri føler jeg. 

Har hatt el i dag mest sannsynlig så blir 1dpo i morgen  

Nervepirrende 2 uker. Og om jeg skulle bli gravid, så føler jeg også at de første 12 ukene blir like tunge. Har fått flere positive tester før og det har flere ganger ført til sa, så tror jeg kommer til å ha hjertet i halsen frem til jeg ser hjertebank ♥️🙏🏻

Håper det er noen som vil holde følge som jeg kan dele prosessen med  

Starter denne dagboken for å prøve å holde litt oversikt da jeg har minne som en gullfisk. 

Kan starte med at jeg er 30,samboer 32. Sluttet på prevensjon i september 2019.

Hadde en følelse av at jeg kom til å slite med å bli gravid sa jeg alltid har hatt lange og uregelmessige sykluser, ligger nå på ca 62 dager syklus. 

Reiste til gynekolog i mai der hun kunne se med ultralyd at jeg har pco. Fikk skrevet ut kur med provera og letrozol. Begynte på disse i juli. Fikk mens før proverakuren var ferdig og startet på letrozol fra blødningsdag 4 til 8. Hadde etter det masse bivirkninger. Tok blodprøve dag 21 som ikke viste noe eggløsning, noe jeg ble sjokkert over da jeg faktisk trodde (pga bivirkninger) at jeg var gravid. 

Mistet litt motet etter det og tenkte at jaja, da ble det ikke denne pp slappet helt av og avtalte med gynekolog å starte med dobbel dose letrozol neste runde. 

Så plutselig syklusdag 43 menst jeg var ute å gikk tur ble jeg helt våt nedentil. Trodde jeg hadde fått mens og skyndte meg hjem. Var bare mye klar utflod. La inn aksjer både dag 43,44 og 45. Dag 45 hadde jeg noen timer med eggløsningsslim før det ble tørrt igjen. 

Er nå på dag 52, har ikke symptomer på hverken graviditet eller at mens er på vei. Har fått beskjed med gynekolog om å teste først 7. September så 13. September som er ikm på min lengste syklus som er 9 uker. 

Er i dpoland og greier nesten ikke tenke på annet. 

Håper det kan vere en spire inni der! 💞

Jeg er i midten av 30- årene, og har bestemt meg for å forsøke å få barn med donor. Har ikke møtt mannen det klaffer med, og som fortjener meg enda. Jeg har alltid vært en selvstendig person som også trives i mitt eget selskap, har fast inntekt og eier egen bolig. 

Jeg tok først en fruktbarhetssjekk i høst på en privat klinikk. Alt så heldigvis bra ut, og de mente jeg kunne bli gravid på normal måte i flere år til. Aller mest ønsket jeg jo en mann å bli gravid med. Så jeg bestemte meg for å vente.
 

Så ble det strengere koronaregler, og dating ble satt på pause. Syns også de fleste menn jeg har møtt virker useriøse eller umodne. Mulig jeg har hatt uflaks. I hvert fall så virker det som om det kan ta lang tid før samfunnet blir normalt igjen. Det tar jo også tid å bli kjent med en eventuell aktuell kjæreste osv. Jeg ønsker jo ikke barn med en jeg ikke kjenner godt heller, eller at det er der fokuset ligger når jeg skal bli kjent med en fyr. Pluss at det blir veldig mye dyrere om jeg eventuelt venter så lenge at jeg vil ha behov for ekstra medisiner og prøverørsforsøk. 

Jeg ser også at de fleste forhold tar slutt en gang nå for tiden, og at en del sliter med å samarbeide om barnet i ettertid. Noe som jo går ut over barnet. Ikke alle klarer å sette barnets behov først dessverre. Selv om de fleste jo prøver på det. Jeg vil ikke ha en negativ innstilling, eller å mene for mye om andres liv, men ønsker å tenke realistisk, og hva som er best for meg og mitt liv. Samt for mitt planlagte barn selvfølgelig.

Derfor bestemte jeg meg for å prøve å bli gravid med donor nå, og heller la dating og eventuell kjæreste komme senere om jeg vil det da. Jeg har det egentlig helt fint som jeg har det også. Har mine egne hobbyer og interesser, venner og familie. Både barnehage, skole og natur er rett i nærheten. Jeg tror ikke barnet kommer til å mangle noe. Vil passe på at det også får kontakt med mannlige voksne og andre familier, og oppdra det til å forstå at det finnes mange typer familier, og at mennesker er forskjellige og kan gjøre ting på forskjellige måter, men at alle er like mye verdt og en like stor del av samfunnet. Noen vokser opp med homofile foreldre, noen med aleneforelder, mine og dine barn osv, men at dette kan være helt greit. Det viktigste er å ha det bra, og å oppleve kjærlighet og trygghet. Velge sine egne veier og interesser, og gjøre ting som man trives med. Da tror jeg man får et best mulig liv. 
 

Jeg ble inseminert for 8 dager siden. Kostbare greier i Norge😅 Men nå er det ikke mulighet for å reise til Danmark. 
Jeg fikk velge tre forskjellige donorer fra en donorbank, også valgte legen en donor blant disse. Jeg får ikke vite hvem som ble valgt. Barnet kan få vite hvem som er donor om det ønsker det, når det blir 15 år. 
Jeg valgte utseende som ligner på meg, og ressurssterke menn med høyere utdanning, god selvfølelse, aktive, sosiale og med gode verdier. Dette kostet litt mer enn de med bare informasjon om utseende og yrke, men jeg synes disse tingene er viktige. 
Donorene er også testet for sykdommer, og diverse gensykdommer. 
 

Jeg tok en eggløsningssprøyte dagen før for å være helt sikker på at timingen ble riktig. Grudde meg litt for å sette den i magen selv, men dette gikk helt fint. 
Dagen etter kom jeg til klinikken for å ta ultralyd. Jeg var ganske nervøs. Ultralyden viste at det var rett før eggløsning, og at jeg sannsynligvis kom til å få det noen timer etter. Så ble jeg inseminert. Dette gikk mye raskere enn jeg hadde trodd og var helt smertefritt. 
Legen ønsket meg så lykke til, og jeg fikk beskjed om å ta blodprøve 16 dager etter for å se om jeg hadde blitt gravid. 

Jeg ble litt forfjamset over at det gikk så fort og enkelt, og snublet nesten ut døren igjen med en veldig spent følelse. Tenkte at jeg håper jeg ikke virket som en dårlig mor der jeg var en smule stresset og vimsete på grunn av det😅
 

All lesingen om at man burde unngå stress og forsøk på det, hjalp visst ikke så mye gitt😛

Allerede i løpet av den første uken har jeg merket symptomer som kvalme etter å ha drukket kaffe. Stikkinger i magen, tidvis ømhet i brystene og trøtthet. Kinnene mine er lett røde, jeg har fått noen kviser, og jeg får merker etter klærne på kroppen. Det kan jo være ingen ting eller komme av eggløsningssprøyten da. 
Jeg testet på en tidlig graviditetstest- strimmel i dag, og fikk et veldig svakt utslag. Dette kan jo også komme av sprøyten som kan sitte igjen i 10 dager i kroppen. Men merker at dette er veldig spennende og nervepirrende. Har heller ikke fortalt noen jeg kjenner om dette. Så nå er dere de eneste som vet☺️ Tenk så rart om jeg er gravid, også skal jeg holde på hemmeligheten i flere måneder, feire jul og late som ingen ting. 
 

Derfor valgte jeg å opprette denne dagboken, for å ikke gå igjennom det helt alene. 
 

Jeg oppfører meg allerede som om jeg er gravid, og kuttet ut alkohol for en god stund siden. Slipper drikkepress siden det tross alt er korona, og lite fester og sammenkomster. Om noen kommer til å lure, vil jeg svare at jeg fokuserer på treningen og helsen, og at alkohol ødelegger formen. Noe som jo er sant. Jeg driver med sport og pleier å trene flere ganger i uken. Men reduserte treningen og prøvde å legge på meg litt før inseminasjonen da legen sa bmi var i nedre normalområde, og at det kunne gjøre det bittelitt vanskeligere å bli gravid. 
Få vil vel heller mistenke at jeg er gravid siden jeg jo er singel🙃 

Tenker på hva slags barn jeg eventuelt vil få. Kanskje jeg får et som er totalt forskjellig fra meg selv. Men det vil være helt greit. Blir jeg en utslitt mor som dasser rundt over alt i joggebukse og bustete hår i en dott, med kaos i hele huset? Eller vil jeg ha overskudd til å fortsette med dagens skjønnhetsrutiner, og relativt ryddig hjem. Kanskje jeg må kutte ut dagens trening eller annet. Men det går jo an å finne andre ting, og trening med- og aktiviteter med baby. Om jeg i det hele tatt kommer til å ha overskudd til dette😅 Kanskje jeg får en kolikkbaby, og ligger mesteparten av tiden på sofaen, eller flyr rundt utslitt og overtrøtt for å prøve å roe baby😴 

Uansett tenker jeg det vil være greit da dette ikke er det viktigste. Tiden vil vise🙂  Mest sannsynlig vil jeg angre på at jeg kjøpte meg en lys og dyr sofa for ikke alt for lenge siden🙃 Slitsomt blir det nok uansett, men sånn er det jo for alle. Det får så være. Føler meg klar for det som skulle måtte komme, og trygg på at det kommer til å gå bra. Har aldri følt en slik selvfølelse, tro på meg selv og indre ro som jeg føler nå egentlig. På tross av litt ekstra stress og sommerfugler i magen. 
 

Håper på at alt går rette veien❣️ 

Førjulshilsen fra spent Perlemorskimmer, going solo💕

Innstillingen vi hadde først var "det skjer når det skjer". Det skjedde ingenting🤔 og nå har det gått omtrentlig 2 år. Fører en dagbok her slik at andre kanskje ikke føler seg alene i denne prosessen.

Jeg og mannen min er født i 1990👫

Ivf oppstart vår 2019💉🧫

Oppdatering: Begynner med synarela nesespray i slutten av mars. 

Søkte hjelp til assistert befruktning cirka desember 2017. Ble utredet og de fant endometriose. 

Husker ikke hvor langt vi er kommet i den naturlige prøvinga, og ikke orker jeg og telle heller🤔

Hei! 

Etter en SA i starten av desember prøver vi på nytt på neste eggløsning.. Wee 😁

Tenkte jeg kunne starte en dagbok så jeg får luftet litt tanker og kanskje få snakket med andre som kan dette mere enn meg 🙈 

Har aldri testet eggløsning før forrige runde, da fikk jeg El på Cd27..etter SA begynte jeg med Dong Q og bidronningele, det må jo ha funket litt.. For nå øker LH-testene, Cd11 i dag🤩

Måtte legge den siste inn manuelt siden Premom ikke vil vurdere dem ellers, de over ble rangert som 0 %🙄 Ser jo at det er økning uansett.. Så gubben ble fornøyd i går kveld 🙈 

Gynekologisk time er bestilt, men pga lang ventetid ble det februar neste år.. Såååå lang tid kan vi ikke vente med å prøve... EL er jo som glitrende diamanter nå, umulig å gå forbi 😆 

Hei! 

Jeg er tjolahei. Jeg er 30 år, straks 31. Jeg og samboeren min har vært sammen i 1 1/2 år, og nå vil vi gjerne bli gravide☺️ Samboeren min er 42, så vi håper det ikke drøyer alt for lenge med prøving. 

Jeg slutta på p-piller i slutten av oktober ca, så vi har hatt 2 forsøk så langt. Jeg begynte å teste med EL-tester denne måneden, men de slår ikke ut. Håper det ikke er noe galt, bare at p-pillene har gjort slik at jeg ikke har hatt EL enda. 

Vi har jevnlig samleie uansett, og er heldigvis ganske forelska enda🥰

Tror ikke spiren satt denne perioden. Er på syklusdag 12(jeg har uregelmessige sykluser, men som regel er de fra 21-24 dager) og jeg kjenner murringer nederst i magen, slik jeg bruker 1 uke før mensen.

Så, da får vi prøve i romjula! 😄