Etter et år som ivrig leser av andres dagerbøker, tenker jeg å gi det en sjanse selv! Lenge tenkt at det må være fint å ha et sted å få sortert tankene og få ut all frustrasjonen under prøvingen, men har vel vært litt sjenert  Men here we go: 

 Min samboer og jeg er i starten og i midten av 30 årene. For 3 år siden kastet jeg stolt p-pillebrettet etter 16 års bruk. Den gangen var vi ikke klare for å starte med aktiv prøving, men begge var tydelige på at vi ønsket barn fremover i tid. Med min lange periode med p-piller tenkte vi derfor at det var en fornuftig avgjørelse, slik at jeg hadde stabilisert syklusen min til vi vare klare for virkelig sette i gang med prøving. Lite visste vi om hva som ventet oss (meg). Menstruasjonene meldte seg, og det gjorde også smertene. Uten å overdrive var jeg sikker på at hele underlivet mitt holdt på å revne, når smertene stod på som verst! Blødningene var kraftige og jeg måtte ofte igjennom flere klesskift i løpet av dagen. I takt med de voksende smertene, vokset også det store barneønske...
 

Et år senere var jeg operert for endometriose, og fikk streng beskjed av legene om å bruke p-piller igjen for at betennelsen skulle roe seg helt. Flott  Da endelig «kuren» med p-piller var gjenført, ble vi enig med gynekologen å forsøke med aktiv prøving og EL-tester frem til ny kontroll høsten 2020. Og vi prøvde, og prøvde og prøvde! En million eggløsningstester og 1000 negative graviditetstester senere (ok, nå overdriver jeg en smule, men det føltes faktisk sånn ) ble vi enige om å ta en liten pause med prøvingen. Det ble rett og slett en psykisk belastning, så vi satte i gang med andre prosjekter for å hente oss litt inn igjen. På grunn av corona ble planlagt time på sykehuset utsatt til nå i desember. 
 

Så her er nåværende status: 

Under pausen fra aktiv prøving har jeg mistet oversikt over syklusen min, men visste jeg hadde kladdet ned datoer for første menstrasjonsdag siden august. Nå som jeg har fått innkallelse til gyn, tenkte jeg derfor å forberede meg litt og gikk gjennom datoene. Har som regel sykluser på 34/35 dager, men oppdaget at nå var det 44 dager siden siste mens. Tok selvfølgelig en GT, men helt uten forhåpninger. Negativ, ikke at det var noe sjokk! Få timer etter meldte smertene seg, men tante rød meldte aldri sin ankomst. Tok derfor en EL-test, da jeg alltid har hatt sterke smerter også under eggløsning. Etter bekreftelse her på forumet, var den positiv. For er sammentreff! At den dagen jeg skal få oversikt, får jeg også EL. Det var litt morsomt, og ga motivasjon til å gå inn i en ny prøveperiode. Det jeg uroer meg for nå er hvorfor jeg plutselig har fått så lang syklus...  Uansett, vi hev oss selvfølgelig rundt i går etter positivt svar, og i dag igjen med negativt svar på EL-test. Så da er jeg vel på 1 DPO i morgen? Eller er det i dag? Haha, denne prøvingen altså...! Den gjør meg spinn vill! Helt til slutt må jeg også legge til at jeg kun har en eggleder, etter svangerskap utenfor for livmoren. Den skal heldigvis være åpen og fin, men det gjør ikke akkurat situasjonen lettere.  
 

Hoff, dette ble langt! Dersom det er en som ramler over dagboken min, er det kjempestas med et hei Godt å ikke føle seg helt alene om dette 

Hei,

oppdaget dette forumet i dag, og fikk et så utrolig godt inntrykk av det! Så mange forskjellige erfaringer samlet på ett sted, og ikke minst mange som er i prøvebobla selv. Brukte muligens litt for mye av arbeidsdagen i dag på å lese andre sine dagbøker, men lærte mye bare av det og gleder meg til å lære enda mer. Så etter dagens snoking så ble premom lastet ned, og enda en pakke med eggløsningstester bestilt.

Jeg har endelig kommet ditt at jeg har fast jobb, hus og mann, og er virkelig klar for å starte dette nye kapittelet i livet. I sommer ble samboer også klar for å starte prøvingen, og jeg sluttet på pillene i midten av juni i sammenheng med at jeg uansett hadde glemt en pille. Trodde syklusen endelig hadde normalisert seg på 33 dager, men forrige syklus ga meg en overraskelse da tanta meldte sin ankomst etter 25 dager... Så da bestemte jeg meg likesågjerne for å begynne med eggløsningstester for å få litt bedre oversikt. Dessverre kom bestillingen litt sent, og jeg fikk kun testet fra dag 16. Nå er jeg på dag 21, og ingen positiv test hittil. Håper jeg hadde eggløsning før dag 16, og rett og slett ikke fikk testet tidsnok. Tenker å starte testingen fra dag 10 neste syklus.

I hodet mitt har vi prøvd nå i ca. 6mnder, men er usikker på om kroppen egentlig har vært helt med. Håper hvertfall at eggløsningstestene vil hjelpe og gi meg bedre oversikt. Skulle så gjerne kunne overrasket med en positiv g-test i nær framtid, men tror jeg i første omgang må fokusere på positiv el-test og få en bekreftelse på at jeg faktisk har det.

Gleder meg veldig til å være en del av dette felleskapet ☺️  Tar imot tips og triks med stor takk!

Hei alle sammen! 😊

Jeg er helt ny på KG, og også helt ny i prøververdenen. Eller, vi har allerede hatt én prøveperiode, dessverre uten positivt resultat. Nå er jeg på CD13 og venter på EL! Spennende tider! 

Litt om meg: jeg er 33 år, har samboer, fast jobb og egen bolig. Inntil i høst har jeg tenkt at barn er noe jeg vil vente med, helt til jeg plutselig fikk for meg at vi kanskje burde prøve vi også. De fleste av venninnene mine er allerede på runde nr 2 med barn, og selv om jeg også har venner som ikke har barn så begynner jeg å kjenne på jeg ønsker noe "mer" her i livet enn det jeg har hatt til nå. Jeg elsker samboeren min, har endelig fått drømmejobben jeg har jobbet målbevisst for i mange år, og vi har økonomien i orden. Vi er veldig aktive toppturentusiaster året rundt, og det er nok frykten for å ikke kunne fly fra topp til topp hver helg som har gjort at jeg ikke har ønsket barn enda. Men som sagt, i høst ble jeg plutselig klar og vil helst at en positiv graviditetstest skal komme NÅ! 

Allerede i vår første måned som aktive prøvere testet jeg eggløsning med Clearblue sin digitale eggløsningstest. Den viste høy på CD13, 14 og 15 og maksimal på CD16. Jeg var sikker på at jeg ble gravid, for jeg har gjennomsnittlig syklus på 26 dager, og mensen kom først på CD31. Jeg fikk ømme og større bryster og var rett og slett sikker på at jeg var gravid! Jeg tok aldri graviditetstest, så skuffelsen var derfor stor da mensen kom dagen før vi hadde tenkt å ta første graviditetstest. Nå i desember som er vår pp2 har vi gått til innkjøp av Clearblue sin fertilitetsmonitor, og jeg har testet eggløsning hver dag siden CD6. Nå er vi altså på CD13 og monitoren har ikke vist tegn til LH-økning enda. 

Jeg fjernet hormonspiralen i desember 2019 og har logget syklusen min hver dag og måned i appen fra Clue. I følge den skal jeg har eggløsning på selveste julaften, så denne jula skal jeg og kjæresten feire sammen for første gang 😊 Vi kunne ikke feire hver for oss og gå glipp av eggløsningen, hehe! 

Denne dagboken blir min lille hemmelighet, for dette med at vi prøver å bli gravide er det ingen andre enn jeg og kjæresten som vet om. Og dere som vil følge meg, selvfølgelig! Jeg håper dere vil legge igjen en hilsen, kanskje er vi flere i samme situasjon? Jeg håper vi kan utveksle erfaringer med hverandre! 😊Skriv gjerne noen ord om deg selv så jeg kan få vite litt om de som klikker seg inn her hos meg 😊

Oppdatering per 6/1-21: MA konstatert 22/12, uke 6+3. Hjemmeabort med cytotec 23/12. 

Fortsatt hcg i kroppen som gir utslag på graviditetstester, både strimmel og digital (1-2).
 

Oktober 2020:

Da oppdaterer jeg litt her. Fjerdemann er straks 10 mnd og vi har startet prøvingen på femtemann. Jeg har ikke fått mensen tilbake etter fødsel ennå, men jeg er ganske sikker på at jeg hadde EL i går. Positiv EL-test og EL-slim og smerter.
 

Da starter jeg dagbok her. Jeg er 36, min kjære er 47. Vi prøver på min fjerde og hans første. Barna mine fra et tidligere forhold er født i 2003, 2007 og 2009. De to yngste ønsker seg veldig småsøsken.

Vi er i pp 5, og skal utredes på Spiren fertilitetsklinikk i neste syklus pga at vi er i nokså høy alder.

Vi lever i en verden hvor alt skal virke perfekt for alle utenfra. Jeg har hele veien sett for meg og drømt om hvilken vei livet skal ta. Hvilken retning til hvilke tidspunkt, alt etter en eller annen "plan". Man vokser opp, flytter hjemmefra, studerer, blir noe, møter den ene, gifter seg, lager barn. Kjempelett? Tja.. Også har jeg tenkt så mye på hvor romantisk det må være å bestemme seg for å lage barn sammen. Tenk hvor fantastisk å tenke  "det du gjør nå kan skape alt din verden mangler". Tanken er så fin (og sikkert naiv). Det er jo fantastisk, det er jo et mirakel at det er mulig å få til, men veien dit inneholder kanskje litt flere bekymringer, tanker, skuffelser enn hva man så for seg og drømte om?

Uansett, dette er meg. En romantiker. Jeg møtte, etter utallige feilskjæringer, det som var mitt menneske. Vi flyttet sammen og forlovet oss. Bryllupet skal/skulle etter planen stå i sommer. Men livet skjer og verden forandrer seg. Blir det bryllup? Vet ikke. Kanskje er det greit å få barn før man gifter seg. Kanskje er det også greit å kjenne på en liten skuffelse over at "planen" ikke ble slik jeg drømte om? Men hvilken rolle spiller vel det når alle veier fører til rom? Det fine som har kommet ut av alt er at vi har bestemt oss for å prøve å lage barn. Vi er begge 30 år og dette vil vi ikke utsette mer. Noe som er herlig skummelt. En stor lettelse, glede og uvisshet. Og er vi så heldige at det blir bryllup også så kan man jo være gravid-brud om ting klaffer..

Det begynner å bli noen måneder siden p-pillene forsvant i søpla. Etter få dager var mensen på plass og eggløsningen 13 dager etter. Ikke ante jeg at eggløsning var så vondt etter så mange år på pillen. Hehe. De første månedene forsvant uten antydning til noen ting. men man kan vel ikke bli skuffet over at ting ikke klaffer umiddelbart. Men så begynner man jo å følge litt bedre med etterhvert. Begynner å tenke. Jeg har allerede rukket noen prøveperioder.

Jeg er nå midt i en prøveperiode. Siste mensdag var 16 desember. Eggløsning 27/28 desember. (veldig ugunstig på liten hytte med hele familien, hehe). Mensen skal (ikke) komme om 5 dager. I går, på syklusdag 21, tørket jeg blod. Ikke mye, men litt. Kjente også på typiske murringer. Jaja, mensen på vei. Noe jeg syns var så rart. Hvordan kan jeg ha en syklus på 21 dager..? Det er jo alt for kort. Det viser seg at det kun er 8 dager lutealfase, noe som går under betegnelsen defekt. Det er jo litt skummelt å tenke på? Så plutselig forsvant blødningene etter noen timer. Merkelig. Så dette er så langt jeg har kommet. Graviditetstesten ligger uåpnet, blør jeg ikke i morgen så tenker jeg å ta en test. 4 dager før IKM. Om mensen kommer tilbake så får jeg heller undersøke litt mer hva jeg kan gjøre for lengre tid mellom eggløsning og mensen.

Hvorfor jeg skriver dagbok? Hm.. Vet ikke. Men jeg har liksom havnet i en tenkeboble. Er konstant inne på flo-appen. Teller dager, kjenner etter og det kan man jo bli litt smågal av. Så da tenkte jeg det kunne være greit å skrive ned tanker og følelser. Kanskje møter man noen i samme situasjon eller andre som kan dele erfaringer. En fin tid er det i allefall og jeg skal prøve å romantisere prøveperioden så lenge det er mulig 😄  Og hei til alle i dette lille samfunnet! 

Mannen min og jeg er endelig klare for å forsøke og stifte familie! Han er 28 og jeg er 25.

Litt informasjon om forutsetningene:

- Jeg har ikke gått på hormonprevensjon på flere år

- Jeg har aldri vært gravid tidligere

- Jeg har vært plaget av sterke menssmerter hele livet (utenom perioder med hormonprevensjon). 

- Ikke påvist endometriose, pcos eller andre diagnoser

- Tidligere gjennomgått konisering

- Vi er veldig spent på om vi er heldige, og klarer å bli gravide 'lett'

Jeg hadde i følge appen min EL 31.12 (altså ikke 100% sikker). Vi la inn aksjer et par ganger rundt EL, men er forberedt på at mensen kan komme denne uken. Dersom den gjør det bestiller jeg basaltermometer og kjøper inn nye EL-tester for neste periode 😊

Krysser fingrene for at 2021 er vårt år, og alle andre som prøver ❤️

Hei! 😄
jeg har lenge snoket her inne og tenkte det var på tide med en egen dagbok for å få ned tanker og ha et sted å skrive ned ting. Jeg er av 27 år og har samboer på samme alder, skal gifte oss i høst. Ønsket om en baby har vokst lenge hos meg og nå er det større enn alt annet, blir snart koko føler jeg! 😅 Samboer vil gjerne vente litt, mens jeg vil gjerne starte nå, helst i går. Planen er å starte aktivt med prøving i april/mai, noe som føles veldig lenge til for meg. Vi bruker ingen prevensjon nå, men hopper av i svingen midt mellom menstruasjon, så alt kan jo skje. Samboer vil også gjerne ha barn, men han vil vente til ting er avklart med jobbsituasjonen hans før vi aktivt prøver. Jeg sluttet på cerazette i november og bruker denne tiden nå til å bli kjent med egen syklus for å være klar når prøvingen kan begynne. Virker som syklusen stabiliserte seg fort og hadde 28 dager mellom menstruasjonen sist. Begge de siste periodene har startet med noen dager med spotting, men har regnet den dagen der blødningen starter for fullt som dag 1. Er nå på dag 12 og har hatt det jeg tror er eggløsningsslim de siste par dagene så noe skjer med kroppen. Jeg synes dette er veldig spennende etter å ha brukt hormonell prevensjon siden jeg var 16 år, merker også på kroppen at noe er annerledes. 
Håper dette kan bli et sted jeg kan skrive ned tanker og følge med på syklusen, før vi etter hvert starter aktivt med prøving 😊 Dere virker som en super gjeng som har masse kunnskap å dele med nybegynnere 😊

Hei.

Jeg er i midten av 20 årene og i slutten av mastergraden min, mens mannen min er i starten av 30 årene og jobber samtidig som han tar noen fag på siden. Vi har bestemt oss for å bli prøvere. Fortrinnsvis håper vi å bli gravide før jul, slik at jeg kan føde under sommerferien min og bruke høsten og våren på å skrive masteroppgaven. Men det er veldig godt mulig at det vil ta lengre tid for oss å bli gravide. Særlig fordi jeg har endometriose og sliter med syster på eggstokkene. Men verken vi eller fastlegen er motløse. Jeg kjenner et behov for å kunne dele/snakke med noen om denne prosessen vi er i og tenkte at det ville være godt for meg å skrive noen innlegg her om hvor vi er.

Lørdag 8. August 2020

Så langt har jeg begynt med folat og vitaminer, jeg forsøker å spise enda sunnere og har brukt noen måneder på å bokføre syklusene mine med symptomer i appen FLO. Jeg har også foreløpig kuttet ut en rekke matvarer og alkohol, men dersom graviditeten uteblir vil jeg nok begynne å leve mer normalt og spise slike ting når jeg har mensen og venter på ny syklus.

Vi hadde vårt første ordentlige forsøk i juli, men det gikk ikke veien. Jeg hadde siste dag med mensen i går og egentlig eggløsning 13 august. Men jeg reiser bort en måned for å jobbe, slik at vi kun rekker å prøve i dag og i morgen, 4-5 dager før eggløsning. Vi diskuterer litt om mannen min skal komme på besøk et par dager rundt eggløsning som en romantisk langweekend, men vi har ikke landet på noe her. Det har formodning mot seg at eggløsning skulle være så nært avreise. Jeg kommer imidlertid hjem igjen i starten av september, perfekt til neste syklus. Hjelpemidler vi vurderer å ta i bruk fra september er prefert vaginalgel og eggløsningstester. 

Ønsker alle dere prøvere der ute masse lykke til.

❤️ Babycodex

Hei! 

Dette blir langt, men håper noen vil lese likevel. Hvis ikke har hvertfall jeg fått ut litt grums.

A4liv og familieidyll. For 1 år siden var jeg ikke langt unna. For ja, jeg er en av de kjedelige som ønsker seg det. Jeg hadde ny bolig med ekstra soverom, ny bil med plass til barnevogn, ny jobb jeg endelig følte meg hjemme i og sist, men ikke minst en flott mann med alt av fine kvaliteter jeg kunne drømme om. Jeg så for meg hvordan det ekstra rommet skulle bli til barnerom. Blå eller grønne vegger skulle det få! Og en liten seng jeg allerede hadde plukket ut da jeg tilfeldigvis hadde googlet " hvilken seng bør barnet ha sitt første leveår?" Jeg var ikke gravid enda altså, men det skulle jeg jo snart bli! Og da måtte jeg jo være forberedt! Alt ordnet seg endelig. Stolt 30 åring med flott mann, stabil økonomi, bolig og snart barn! Så feil man kan ta. Enda uvitende, men feil det skal jeg ta mange ganger de neste månedene. 

Prøvingen på en baby startet som seg hør og bør : med stor iver og lyst! Jeg kjøpte 2 tester og tenkte at jeg kom vel ikke til å trenge flere enn det. Man merker vel om man trenger å ta en, tenkte jeg. Da tok jeg visst skammelig feil. Igjen. 

Etter et halvt år med prøving : mine 2 stakkars tester hadde blitt til 20 (?) og min utålmodighet hadde nå eksplodert. Jeg var nå en tikkende bombe som hadde googlet alt om graviditet, prøving, barnevogner, barneoppdragelse og "hvordan kan jeg unngå at barnet mitt får en sjelden sykdom og dør uten at jeg legger merke til det før dagen etterpå?". Da ingen av de 20 testene hadde fått så mye som en liten skyggestrek, hadde jeg en vond følelse av at noe måtte være galt med meg. Og galt det sier google at jeg kan ha mye av: endometriose, svulster, kreft, klamydia, tette egglederne, manglende eggløsning, manglendende livmor, ingen egg og tidlig overgangsalder! Og når jeg kjente etter så hadde jeg symptomer på alt sammen! Ikke rart det ikke ble baby! Mannen min syntes jeg hadde tørna fullstendig, men da jeg lurte på om vi skulle sjekke oss hos en privatklinikk, så ble han (motvillig) med. Bare for å sjekke. Og optimistiske ble vi da prøvene mine raskt viste å være helt normale og fine. Friskmeldt fra kreft, klamydia, svulst, endometriose og gudene veit, pustet jeg lettet ut. Da var nok alt som det skulle med oss. Og det var kanskje den største feilen i dette her. Man er bekymret for at noe er feil, men man (vi i alle fall) tenkte ikke at det er en mulighet for at vi ikke kunne få barn i det hele tatt. Etter utredninger her og der viser det seg at min flotte mann har 0,00 % sjans for å bli far. Altså, skulle jeg ikke bli mor jeg da? Skulle jeg gå fra mannen min? Hvilke muligheter finnes det? 

Etter noen runder med oss selv og enda mer febrilsk googling av ivf og flere merkelige bokstavkombinasjoner jeg aldri hadde hørt om før, falt valget på å bruke donor med ivf. Ett forsøk er gjort privat. Og fryseforsøk gjøres også privat mens vi venter på at offentlig sykehus får donor til oss. Etter fryseforsøket må vi uansett vente på offentlig sykehus av økonomiske årsaker. 

Høst 2019: 1  mislykket ferskforsøk. 1 blastocyst på frys

November 2019 : Fryseforsøk. 

Jeg hadde stor tro på at første forsøk skulle gå bra. Jeg er jo frisk som en fisk. Og selv om alle sa at ivf ikke var noen quick fix så tenkte jeg at så mye uflaks kan jeg vel ikke ha. FEIL igjen!  Da dette ikke gikk på første forsøk, innser jeg nå at babyprosjektet kan ta sin tid. Tid jeg føler at jeg ikke jeg har. 

Tøffe beskjeder har kommet som perler på en snor etter dette. Min forestilling om hvordan ting skal bli er så smertelig feil som det kan få blitt. Foreldre på BEGGE sider har fått alvorlige diagnoser.  Jeg må bare innse at bildet jeg har i hodet av  å sende barna på helgetur til mormor og morfar eller på skogstur med farfar kommer mest sannsynlig ikke til å la seg gjennomføre. Vi er heldige om de fremdeles er her når (om) vi får barn. Kunne jeg bare fått litt tid!

Så kom telefonen om at mannen min hadde falt på jobb. Nå sykmeldt og må mest sannsynlig omskoleres og for å få en ny jobb. Boligen har feil vi ikke kunne forutse som koster penger vi absolutt ikke har.

Hvorfor har jeg ikke vært mer fornøyd med hvordan ting er her og nå istedet for å tenke på alt jeg skal bli førnøyd med i framtiden? Jeg er sliten og lei. Rekker ingenting. Vil sove. Jobber ekstra. Tenker. Lurer. Tenk om. Tenk hvis kanskje? Stresser. 

A4 liv og familieidyll slik jeg hadde tenkt det vil mest sannsynlig ikke skje meg. Jeg jobber med å slå meg til ro med tanken, men jeg har blitt redd for alt. Om vi ikke får barn vil jeg kunne slå meg til ro med det? Hva hvis skaden til mannen er alvorlig? Hva hvis jeg aldri får barn, boligen brenner ned, alle jeg kjenner dør og jeg må sitte alene igjen i asken fra den nedbrente boligen? 

I mellomtiden får jeg vente på mensen og håpe at fryseforsøk er veien og gå for oss. 

Håper noen vil følge meg på veien. Enten det blir nedbrent bolig eller idyllisk a4liv på oss. Eller noe midt i mellom et sted.

Endelig har vi bestemt oss for å gå ''all in'' og begynne prøvingen! Blir det en ''babyboom'' i 2021 mon tro?

Jeg har helt siden jeg var liten jente drømt om å bli mamma en vakker dag når tiden var inne. Fantasert om hvilke personligheter de kan få, hvilke interesser og rett og slett hva slags mennesker mine eventuelle barn vil komme til å utvikle seg til.
Heldige meg har en kjæreste som har stått fjellstøtt med meg siden dag 1 og nå er det snart 9 år siden vi møttes for første gang. Han er om mulig, enda mer verpesyk enn jeg er og barn er noe vi har snakket om og gledet oss til i mange år. Så nå mangler det bare at vi får til dette her da, når ønsket er så sterkt ❤️ 

Tanken min med å oppretter dagboken for å skrive ned litt tanker underveis, i og med at vi tenker å holde dette hemmelig en god stund fremover, avhengig av hvor lang tid det tar før vi lykkes. 

Litt om meg og oss:

Jeg er 27 år gammel, nesten ferdig utdannet og har fulltidsjobb. Skriver ferdig masteren min denne høsten. Kjæresten min er snart 29 har hatt fast jobb noen år allerede.
I 2018 kjøpte vi vår første leilighet (med ekstra soverom så klart👶) og kastet P-pillene (selv om vi ikke var helt klare for barn enda) men jeg ønsket å bytte til hormonfri prevensjon for å få oversikt over kroppen og om alt ''fungerte som det skulle''. Har fra den gangen hatt kobberspiral som jeg har time på tirsdag for å fjerne 😱

Jeg har ingen forventning om at dette kommer til å klaffe med en gang, men bare følelsen av å være i gang er veldig, veldig spennende og fint på en gang. De siste ukene har jeg opplevd en ny gnist i forholdet, nesten som en slags nyforelskelse nå som vi snakker åpent og seriøst om dette og er spente på prosessen.

Når det er sagt, så er jeg over middels interessert i alt som har med kroppen å gjøre og selv om det kanskje virker hysterisk så har jeg planlagt å kjøpe inn eggløsningstester og overvåke syklusen min den neste måneden. Ikke fordi jeg stresser, men mer som en slags interesse om å lære min egen kropp å kjenne og også fordi jeg ønsker å ''vite'' når en eventuell befruktning faktisk skjedde. Syns det er så utrolig fascinerende å tenke på at man skaper grunnlaget et nytt lite menneske liksom.

Litt om syklusen min og annen helse:

Helsemessig så har jeg foreløpig ingen direkte grunn for bekymring, men det er klart at man har noen tanker i hodet når man leser om ufrivillig barnløshet. I tillegg har jeg ved to anledninger det siste året opplevd cyster på eggstokken som har sprukket, men fått beskjed av gynekolog at det ikke vil påvirke fruktbarheten fordi vanncyster er veldig vanlige og i mitt tilfelle var relatert til eggløsning. Hun tok ultralyd av eggstokkene og alt så fint ut.

Så da er det vel bare å vente i spenning?

I dag, 13.9.2020 er jeg på CD 3 og bruker appen Flo til å kartlegge syklusen min. 15.9 fjerner jeg spiralen og etter hva jeg har skjønt kan man bli gravid med en gang etter at man har tatt ut kobberspiralen. Dette er fordi kroppen egentlig ikke ''vet'' at jeg har vært på prevensjon fordi kobberspiralen ikke inneholder hormoner.

Jeg har per definisjon regelmessige sykluser. Selv om de varierer med noen dager hver gang, men alt i alt et gjennomsnitt på 30 dager. 
Lutealfasen min er på 11 dager, hvis jeg har tolket kroppen min riktig i forhold til tegnene på eggløsning. 
Det finner jeg vel ut med eggløsningstestene hvis jeg ikke blir gravid denne syklusen!

11 dager er litt kortere enn normalen, men skal likevel være lenge nok til at egget rekker å feste seg. Håper likevel at jeg ikke egentlig har enda kortere lutealfase, men jeg gidder ikke ta noen sorger på forskudd.
 

Eggløsning vil være ca. 1 oktober, og IKM 13.10!! Nøyaktig en måned fra nå
- Blir mye kos den måneden her 🤪🤭💕

Her inne kommer jeg til å poste tanker, følelser, oppdateringer av legetimer, eggløsningstester, graviditetstester og andre ting jeg har på hjertet.
Hadde vært gøy om noen ville følge meg i denne prosessen! 

// Sommerfuglen

Etter å ha lest gjennom en god del av dagbøkene her inne (de er overraskende avhengighetsskapende) så tenker jeg det kanskje er på tide å lage sin egen.

Jeg er fyller snart 26 og samboeren min fyller snart 30 og vi har vært sammen i fire år nå. Vi er fremdeles veeeldig tidlig i prøvefasen, men jeg er allerede forvirret, haha! Det er jo mange her inne som har gått gjennom mye og som har veldig god kontroll på alt av eggløsninger, lutealfase og sykluser. Jeg har ikke kommet meg lenger enn å ha slutta på p-piller og går vel egentlig og venter på mensen som ikke har kommet etter endt p-pillebruk. I følge Flo-appen så er jeg nå 18 dager forsinka, men siste mensen jeg hadde var jo i forbindelse med slutt på prevensjon så det tar vel litt tid før syklusen er tilbake.

Jeg har jo faktisk gått på prevensjon i over 10 år, så det er litt av en oppgave å bli kjent med kroppen "på nytt", for den er ganske uforutsigbar. Jeg har flere kvelder lagt meg med bind fordi jeg er sikker på at mensen skal komme, men nei 😅

Jeg har eggløsningstester liggende som jeg fikk av en venninne som nylig har blitt gravid, men hadde ikke tenkt å begynne med testingen før jeg hadde fått første mens. Men hvem prøver jeg egentlig å lure, jeg tok jo en eggløsningstest jeg og den var negativ. Altså så hvit som det går så jeg tenkte ikke mer over det. På fredag hadde jeg en del murringer og tenkte at mensen var på vei, men den kom fortsatt ikke. På lørdag testet jeg med EL-test og det var en svak strek der. Ikke så svak at jeg måtte myse for å se den, den var tydelig der, men ikke like strek eller sterkere enn kontrolltesten. Jeg testet igjen senere på kvelden og da var den blenda igjen. Kan jeg ha hatt eggløsning før fredag og bare fått meg med slutten på den med testen, eller er dette helt tilfeldig og vanlig å få svake streker uten at det er noe? 🤯

Uansett velkommen til min dagbok, og skravla gåååår 😂

Etter litt tenking bestemte jeg meg for å skrive i denne dagboka. Det er spennende å skulle prøve på bebbis, og siden jeg ikke prater om dette med noen så sitter jeg med tanker og følelser å få ut. 

Vi bestemte oss faktisk forrige uke å starte prøvingen. Vår lille datter er blitt 1 år og med mine 34 år på baken tenker jeg vi ikke bør vente. Det tok sin tid å få den første. Vi opplevde blant annet både MA og flere kjemiske. 

Jeg har gått til innkjøp av eggløsnings- og graviditetstester, vitaminer og medisiner.

Jeg skal bruke Lutinus fra positiv eggløsningstest og Albyl-E fra positiv graviditetstest.

Er på cd5 i dag, og planlegger å starte el-testing fra cd10. Det er nok veldig tidlig, men så vil jeg ikke gå glipp av den heller. Mensen har nettopp kommet i gang, og er uregelmessig. Etter fire menstruasjoner har syklusen vært på 56, 36 og 28 dager. 
 

Jeg planlegger å lage 32 dagers sykluser med Lutinus. Har aldri fått mens med Lutinus, jeg vet noen gjør det. Hvis graviditetstest er negativ cd30 så slutter jeg på Lutinus og da tar det to dager før mensen kommer. 
 

Jeg er forberedt på at dette skal ta lang tid, og om det eventuelt aldri skjer så er det helt greit det også (er min nåværende innstilling). Vi er jo så heldige at vi har en. En vi aldri trodde vi skulle få. 

Hei🙃

Jeg har i det siste mye tanker og følelser rundt dette og vil derfor starte dagbok. Først litt om meg selv; Jeg er 32 år, gift og har vært sammen med mannen i 5 år. Vi har en datter som er litt over året som er solstrålen min 🥰 Med henne tok vi prøvingen veldig rolig, jeg bare sluttet på p-piller og fulgte ikke med nå særlig på syklus. Vi hadde heller ikke mer sex enn normalt. Etter 5-6 måneder ble jeg gravid og hadde et fint svangerskap. Vi bor i et rekkehus og trenger egentlig ikke å forberede så mye til andremann kommer. Vi har også hund, og nå i denne korona tiden gjør vi ikke så mye annet enn å gå lange turer/leke ute når vi har fri. Vi bor i et annet europeisk land og her er det mye mer smitte enn i Norge. Tenkte at det er perfekt og bli gravid i denne tiden da det uansett ikke skjer så mye, og de første 12 ukene blir lettere å holde hemmelig for familie og venner. 

Vi begynte prøvingen i oktober, da hadde jeg kontroll på syklusen min og ble gravid på første forsøk! Det var nesten ikke til å tro og vi ble kjempeglade begge 2. Jeg fikk raskt gravidsymptomer og følte meg akkurat sånn som i det forrige svangerskapet. Jeg ble trøtt, sulten men også tidvis kvalm, fikk større pupper og kviser. Og var nok generelt mer humørsyk. I uke 7 oppdager jeg en blødning, til å begynne med var det ikke så mye og jeg var egentlig ikke så urolig. Etter ett par dager derimot blødde jeg bare mer og mer og jeg fryktet en SA. Uken etter fikk vi konstatert en SA på første OUL. Jeg hadde noen dager i forkant hvor jeg var veldig emosjonell og trist men føler meg heldigvis mye bedre nå. Jeg vet jo hvor vanlig det er med SA men man tror jo ikke at det skjer en selv...

Det er nå en uke siden jeg var på OUL og jeg skal tilbake på kontroll i dag for å sjekke om alt er ute, jeg har så og si stoppet med å blø. Jeg er spent på om jordmor sier at vi kan begynne prøvingen med en gang eller om vi burde vente en syklus. Jeg håper på førstnevnte og føler meg klar for å prøve på nytt🌱

Da var det min tur til å opprette en prøvedagbok☺️ Har lest gjennom mange av de andre her inne og synes det er fint å ha et sted hvor å sortere tankene litt.

Litt om meg; Jeg er i slutten av 20-årene og har stått på p-piller siden 14-års alderen. I mai bestemte jeg meg for å slutte på pillene, mest på grunn av at jeg var Hormonella deluxe mens jeg stod på dem, men også for å forberede kroppen på veien videre. Samboer og jeg har i lengre tid snakket om å stifte familie, og i august bestemte vi oss for å begynne å prøve.

Jeg trodde jeg var en av de heldige som fikk tilbake normal syklus med en gang da jeg de første to månedene hadde sykluser på 27 dager og tydelige eggløsningssmerter på dag 14. Den gang ei.. syklusene ble etter det plutselig lengre, opptil 45 dager, og eggløsningssmertene varte i flere dager fra ca dag 20 og utover. Jeg brukte CB dobbel hormonindikator og fikk blinkende smilefjes opptil 11 dager før det ble statisk. Håpet sank i takt med antall negative graviditetstester som ble tatt de påfølgende månedene, og samboer og jeg valgte derfor å gjennomføre en privat fertilitetsutredning allerede etter tre måneders aktiv prøving. Prøven han avleverte var perfekt! Undersøkelsen av meg viste mange små egg, og jeg ble på grunn av dette samt lange sykluser diagnostisert med PCOS. Ingen av de andre negative følgene av PCOS var der i form av overvekt, uønsket hårvekst, kviser o.l. Blodprøvene var fine. Gyn gav meg resept på dobbel dose Letrozol for å forsøke å modne folikler og å korte ned syklus. I tillegg ble eggledere skylt gjennom med kontrastvæske for å se at det var fri passasje, noe det var.

Jeg har siden dette brukt dobbel dose Letrozol fra syklusdag 3-7 og syklusene har per nå stabilisert seg på ca 32 dager. EL-test har vist max fertilitet på dag 19/20, men jeg vet ikke om jeg stoler på at EL har funnet sted likevel. G-testene er i alle fall fortsatt blendahvite, og jeg tok på ny kontakt med gyn der jeg beskrev situasjonen. Hun ba meg prøve trippel dose Letrozol denne måneden og komme inn til UL mellom cd 13-15 for å se om det var noen folikler i modning. Dette blir første UL etter oppstart på tablettene, og undersøkelsen finner sted i morgen! Gyn nevnte også muligheten for å eventuelt sette eggløsningssprøyte og jeg er veldig spent og nervøs for hva de finner ut.

Jeg har alltid hatt en følelse av at jeg kom til å ha problemer med å bli gravid, jeg bare håper at dette ikke stemmer.

Dette ble langt ser jeg🙈

Starter denne dagboken for å prøve å holde litt oversikt da jeg har minne som en gullfisk. 

Kan starte med at jeg er 30,samboer 32. Sluttet på prevensjon i september 2019.

Hadde en følelse av at jeg kom til å slite med å bli gravid sa jeg alltid har hatt lange og uregelmessige sykluser, ligger nå på ca 62 dager syklus. 

Reiste til gynekolog i mai der hun kunne se med ultralyd at jeg har pco. Fikk skrevet ut kur med provera og letrozol. Begynte på disse i juli. Fikk mens før proverakuren var ferdig og startet på letrozol fra blødningsdag 4 til 8. Hadde etter det masse bivirkninger. Tok blodprøve dag 21 som ikke viste noe eggløsning, noe jeg ble sjokkert over da jeg faktisk trodde (pga bivirkninger) at jeg var gravid. 

Mistet litt motet etter det og tenkte at jaja, da ble det ikke denne pp slappet helt av og avtalte med gynekolog å starte med dobbel dose letrozol neste runde. 

Så plutselig syklusdag 43 menst jeg var ute å gikk tur ble jeg helt våt nedentil. Trodde jeg hadde fått mens og skyndte meg hjem. Var bare mye klar utflod. La inn aksjer både dag 43,44 og 45. Dag 45 hadde jeg noen timer med eggløsningsslim før det ble tørrt igjen. 

Er nå på dag 52, har ikke symptomer på hverken graviditet eller at mens er på vei. Har fått beskjed med gynekolog om å teste først 7. September så 13. September som er ikm på min lengste syklus som er 9 uker. 

Er i dpoland og greier nesten ikke tenke på annet. 

Håper det kan vere en spire inni der! 💞

Syns det har vært veldig fint å lese andres erfaringer her inne, så lager også min egen dagbok! 

Litt om meg - jeg er 30 (blir 31 i år), har vært med samboer i 7 år, begge er i arbeid, vi eier i Oslo og har generelt sett stabile liv. 
Sent Januar 2020 spurte samboer om vi ikke skulle begynne å prøve våren 2020, så jeg sluttet på p-piller når brettet for januar gikk tomt, noe jeg har gått på fast siden 2014, men også i perioder før.

Mensen har hele tiden vært stabilt med noen dager fra eller til på sykluslengde, men den kommer alltid. 

Vi brukte annen prevensjon frem til Mai, og tenkte at nå ser vi bare hva som skjer. Så PP1. (Samboeren har alltid hatt en greie om å få barn tidlig på året, derav start i Mai)

Juni var jeg vekke hele eggløsningsperioden, så føler ikke den måneden teller som en PP, hehe. 
Lastet ned eveline-appen for å få oversikt over syklus. Den varierer litt, men har en gjennomsnittslengde på 31 dager etter 8 mnd loggført fra 1 juni. 
 
Juli var PP2. Syklus startet 28/6.
Mye sex (sommerferie, nye i prosessen og gira, hehe) 

PP3 - Syklus startet 28/7.
August begynte jeg også med Eveline digitale eggløsningstester.
Målte høyt LH-stigning den 15 August så CD 18 (SENT??) - i kun 1 dag. 

PP4 - Syklus startet 29/8.
September målte jeg ingen lh-økning, MEN mistenker at den var tidligere basert på nyere målinger (målte da fra 14 - 19 sept basert på mnd før og appens forslag, men data tyder på at det er for sent og at august var en sen mnd). 

PP5 - Syklus startet 27/9.
Oktober målte jeg eggløsning 12/10 så CD16, også kun i 1 dag. 

PP6 - Syklus startet 28/10
November målte jeg igjen ingen EL, dog det godt kan være at jeg målte for sent ut fra appens forslag som var fra 11 - 17 nov. Kan ha bommet med en dag eller to for sent ut fra nyere data.

PP7 - Syklus startet 26/11. 
Desember målte jeg MAKS EL den 12/12, så CD 17- første gang jeg har fått maks, men siden jeg kun slår ut i 1 dag er kanskje ikke det så rart om jeg ikke måler i akkurat rett tid de andre månedene jeg har fått høy men ikke maks.

PP8 - Syklus startet 26/12
Målte høy EL 10/1, så CD 16. Var SÅ sikker på at jeg var gravid denne mnd, kjente skikkelig stikk nede i magen til venstre og i lysken lenge før mens, hadde murringer, og hadde ømme bryst noe jeg aldri pleier ha, men fikk mens idag 26/1. Spørs om ikke PMS plutselig har meldt seg etter snart 1 år av pillen? 
Første gang jeg har kjent jeg ble skikkelig neppå. Tidligere har jeg tenkt at "jaja, det har bare gått noen mnd", men nå er det jo SNART 1 år. 

Vi har 3 vennepar som alle fikk sin første baby i 2020 (alle med få mnds prøving), og 1 vennepar som skal ha sin første nå i vår som fikk det til på første forsøk.
Vet det er håpløst å sammenligne, men lettere sagt enn gjort. Hjelper ikke å være tidenes streber som er vant til å jobbe hardt og få ting gjort effektivt, hehe.  

Planen fremover: 
Var til legen i starten av januar for celleprøve, noe hun alltid henviser meg til gynekolog for da jeg blør mye under celleprøve. Gynekologen jeg alltid har brukt for celleprøve er hos en fertilitetsklinikk tilfeldigvis så jeg er allerede i systemet der, så legen min var UTROLIG grei og henviste meg også for å sjekke ståa siden vi nå var i PP8.
Jeg hadde to episoder av besvimelse grunnet magesmerter i 2020 og hun ville sjekke om det kunne være cyster (har allerede sjekket hjertet grunnet episodene -  alt var tipptopp. Litt lavt blodtrykk tidvis som kan forklare synkopen) 
Var hos gynekolog den 14/1, og han tok da cellprøve og gjorde også en generell utredning. Alt så bra ut -  ingen cyster, mange egg, fin slimhinne etter eggløsning. Så det var en lettelse! 

Fortalte om noen mnd uten målt EL (men også at jeg trodde jeg hadde målt på feil tid), samt historikk.
Fastlegen nevnte i fjor at vi må følge med på stoffskiftet mitt grunnet endringer samt at både mor og bestemor har lavt, så gyno ville sjekke blant annet det. Har målt hvert år så lenge jeg kan huske, men kan jo hende det plutselig har blitt noe der. 
 
Vi la så en plan hvor jeg på dag 2 ved neste syklus skulle ta blodprøver, OG han ga meg resept på Letrozol som han sa jeg skulle starte dag 3 i syklusen, for å øke sjansene.
Han sa at siden jeg allerede var der for celleprøve og generell sjekk skadet det ikke å gjøre det nå vs å vente 3 mnd til til det offisielt var 1 år, i tilfelle vi skulle finne noe på prøvene. 

Fikk mens idag (buu!), så blodprøvene blir i morgen! 
Skal så ringe og sette opp ny time hos gyno for å gå gjennom svar av prøvene samt ta en sjekk av eggløsning denne syklusen.

En ting jeg helt glemte å nevnte for gyno var at jeg har fjernet blindtarmen som tenåring. Det slo meg ikke engang at det kunne være relevant, men når man roter seg inn i fertilitets-internett ser jeg jo at det er en greie.
Nevner det når jeg ringer for å sette opp time til prøvesvar i tilfelle han vil sjekke noe med det.

En ting er iallfall sikkert - ingen av oss bryr oss om barn tidlig på året lengre! 😂 

Idag ble jeg med i IKM februar tråden, og opprettet denne. Kjente jeg savnet å ha et samhold med noen som er i samme båt! Kan jo lett bli litt altoppslukende, hehe. 

HÅPET MITT er selvfølgelig å bli gravid nå i PP9 (anslår EL ca 10 februar så CD 17) men for å være litt mer realistisk kan jeg si at håpet er å bli gravid så det blir en 2021 baby ❤️ 


 

Hei!

Da hiver jeg meg også ut i "prøverdagbok-verden". Jeg har lest side opp og side ned om prøving, graviditet og barn på KG, og tenkte at jeg like så godt kunne starte min egen dagbok. 

Kort fortalt så har vi ikke startet å prøve enda, men vi har blitt enige om at vi begynner PP1 i november (i tilfelle det blir jackpot allerede ved 1.forsøk har vi ikke startet tidligere, da vi isåfall ville fått kidden midt i mannens eksamensperiode). Kjenner jeg er så sinnsykt spent på alt, at en måned virker som en halv evighet! Vi er i slutten av 20 og starten av 30-årene, og i motsetning til min mann som alltid har hatt lyst på barn, så begynte jeg først å kjenne på dette ønsket for 3 år siden. Siden da har ønsket blitt til lengsel, og per i dag er det er nesten uutholdelig til tider (spesielt når alle rundt meg får barn 1 2 og 3). 

Ettersom det fortsatt er en liten stund til PP1 tenkte jeg å høre om dere har noen råd/tips osv for førstegangsprøvere. Jeg har startet å ta folsyre for et par uker siden, og tar i tillegg jerntilskudd da jeg ofte har lave verdier av dette. Leser på Helsenorge at man burde ta jod i tillegg hvis man drikker mindre enn x-antall glass melk/spiser hvit fisk osv. Her lurer jeg på en ting: Anbefalt mengde skal ifølge siden være 150 mikrogram, men så ser jeg at dosene på apoteket er mye høyere. Har dette noe å si? Burde jeg ta tran i tillegg?

Prøver ellers å ikke stresse noe særlig med dette, spiser "normalt sunt", tar meg en øl i ny og ne, og lever ganske vanlig frem til EL i november. Har en eggløsning før EL i november også, rundt slutten av oktober, så planlegger å ELteste- rett og slett for å se om appen jeg bruker for å tracke EL (samt signaler fra kroppen) stemmer med når jeg faktisk har eggløsning. Blir spennende å se om jeg er på rett spor eller om jeg har fullstendig feiloppfatning av egen syklus haha. Har ikke lyst å kaste bort første forsøket på bomme på tidsramma. 

Okei, Apekatt out. Håper dere som er godt vant har noen kloke råd for en som føler seg rimelig grønn på alt (enn så lenge).

Hei alle sammen 😊

Jeg har lurket rundt her inne i over 1 år og lest alle dagbøkene om IVF, føler jeg invaderer privat livet deres noen ganger (Beklager) 😅

Jeg har bestemt meg for å starte en dagbok siden jeg skal begynne reisen mot baby 2021/2022 forhåpentligvis 😬

La meg introdusere meg selv:

Jeg ble nettopp 28 (i januar) og samboeren blir 29 i Mars. Vi prøvde å få barn i nesten 1,5 år før vi dro på utredning hos Aleris i september ifjor på en fruktbarhetssjekk for å se om det var en grunn til at vi ikke ble gravid. Fikk beskjed om at hans sædkvalitet er litt over normalen. Jeg har ikke mensen hver måned. Kan gå 4 – 5 måneder mellom hver gang jeg har mensen. De mente at jeg var nesten steril siden jeg ikke hadde mensen hver måned og nesten ingen egg og burde vurdere eggdonasjon.

Var inne hos Medicus i Desember ifjor etter at samboeren min mente at vi burde få en second opinion. Det var ikke noen oppfølging og vi fikk ikke gode svar på spørsmålene våres. Tok ny fruktbarhetstest hos Medicus som viste en god del egg i begge eggledere og at jeg har en veldig mild versjon av Pcos. Ble derfor satt på Letrozol, sånn at jeg har mensen hver måned for å sette i gang «maskineriet».

Vi skal forhåpentligvis starte IVF behandlingen i begynnelsen av April, så krysser fingrene for at alt går etter planen og at jeg kan få kalle meg selv mamma en gang i framtiden.   

Jeg har en familie som ikke støtter valget mitt om å få barn gjennom IVF (mener jeg kan bruke pengene på andre ting og heller være barnløs), men samboeren sin familie er den største støtten for det om de ikke helt forstår hva det er 🤗 

Jeg er ikke den beste på forkortelser, kommer nok til å mikse og gjør feil og kommer mest sannsynlig til å spør hvis jeg ikke forstår en forkortelse, Beklager på forhånd for det!

Jeg har to barn som er relativt tett i alder, der yngste fortsatt går i bhg. Føler likevel at dette blir en attpåklatt, siden de to er så tette. Jeg elsket å gå gravid, men merker at jeg ikke husker så mye fra selve graviditeten lengre. Vet at jeg stort sett var i fin form, men skulle ønske jeg husket litt mer av følelsene rundt det å være gravid. 
 

Jeg velger derfor å skrive denne dagboken. 
Jeg er i slutten av 30- årene og er derfor spent på hvordan dette blir. Førstemann traff vi på første forsøk, mens nr 2 måtte det 6 pp til. Jeg synes det var krevende, selv om jeg visste at jeg kunne bli gravid. 

Jeg har nylig vært hos gynekolog, som kunne se at jeg fortsatt har nok egg. Vedkommende mente at vi hadde gode sjanser for naturlig graviditet. 

Jeg har i dag fått mensen og plottet det inn i clearblue fertilitetsmonitoren. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å teste og styre på. Har et stort håp om at det ikke går for lang tid før det blir positiv test, siden jeg begynner å dra på årene. Uansett, dette blir noen kostbare måneder, da jeg er helt gal på testingen. Menmen, slik får det bli..
 

Det blir noen lange dager nå frem mot eggløsning. Jeg kjenner at jeg burde ha begynt dagbok på typ dpo 10, for å gi dagboken en skikkelig boost med en gang, hahahah

Hei🙃

Jeg har i det siste mye tanker og følelser rundt dette og vil derfor starte dagbok. Først litt om meg selv; Jeg er 32 år, gift og har vært sammen med mannen i 5 år. Vi har en datter som er litt over året som er solstrålen min 🥰 Med henne tok vi prøvingen veldig rolig, jeg bare sluttet på p-piller og fulgte ikke med nå særlig på syklus. Vi hadde heller ikke mer sex enn normalt. Etter 5-6 måneder ble jeg gravid og hadde et fint svangerskap. Vi bor i et rekkehus og trenger egentlig ikke å forberede så mye til andremann kommer. Vi har også hund, og nå i denne korona tiden gjør vi ikke så mye annet enn å gå lange turer/leke ute når vi har fri. Vi bor i et annet europeisk land og her er det mye mer smitte enn i Norge. Tenkte at det er perfekt og bli gravid i denne tiden da det uansett ikke skjer så mye, og de første 12 ukene blir lettere å holde hemmelig for familie og venner. 

Vi begynte prøvingen i oktober, da hadde jeg kontroll på syklusen min og ble gravid på første forsøk! Det var nesten ikke til å tro og vi ble kjempeglade begge 2. Jeg fikk raskt gravidsymptomer og følte meg akkurat sånn som i det forrige svangerskapet. Jeg ble trøtt, sulten men også tidvis kvalm, fikk større pupper og kviser. Og var nok generelt mer humørsyk. I uke 7 oppdager jeg en blødning, til å begynne med var det ikke så mye og jeg var egentlig ikke så urolig. Etter ett par dager derimot blødde jeg bare mer og mer og jeg fryktet en SA. Uken etter fikk vi konstatert en SA på første OUL. Jeg hadde noen dager i forkant hvor jeg var veldig emosjonell og trist men føler meg heldigvis mye bedre nå. Jeg vet jo hvor vanlig det er med SA men man tror jo ikke at det skjer en selv...

Det er nå en uke siden jeg var på OUL og jeg skal tilbake på kontroll i dag for å sjekke om alt er ute, jeg har så og si stoppet med å blø. Jeg er spent på om jordmor sier at vi kan begynne prøvingen med en gang eller om vi burde vente en syklus. Jeg håper på førstnevnte og føler meg klar for å prøve på nytt🌱