Hei Hei  er en god stund siden jeg har vært her inne nå .  

Litt om meg : vi har en liten krabat som tar mye av dagen våres lillegutt  fylte også 2 for litt siden  , og nå er vi i gang med pp1 i håp om å få en til , forrige svangerskap var et mareritt  hadde hypermesis i 9 hele mnd gikk opp kun 6 kg og hadde det mildt sagt jævelig , men det var så absolutt verdt det så her er vi igang igjenn ( bare håper virkelig at det ikke gjentar seg som sist når det skal være aktuelt med baby denne gang også) . Er det noen som har hatt det som meg og så har det snudd i 2 svangerskap ?  

Jeg tror el var i helgen som var eller litt før , uansett så begynte vi prøving sist onsdag  og har vært noen kaniner fram til i går , så håper bare det funker nå, selvom jeg vet at det sikker ikke er like lett som 1 gang ( da satt mini allerede i pp1 ) . 

Er det flere som syntes dagene etter el går så utrolig tregt :/ sikkert forde vi venter og venter på å teste . 

Vel i helgen hadde jeg mens murringer litt smerter i siden osv , og i dag våknet jeg til virus H*** med diare og oppkast 3 ganger allerde til nå  håper ikke dette kan forstyrre prosessen i å bli gravid  eller hva ?? 

Jeg er kjempe kvalm og har delvis smerter i magen (sikkert  pga løs mage)

Er jente på 28 år, har kjæreste på 37, hund på 8 år, stetvillinger på 11 og stedatter på 16. Familebil, hus og hele pakka kom i juni 16. Vi satser nå på ett eget kjærlighetsbarn, og er rimelig ivrige på at det skal klaffe i 2017.

Bor nordpå, jobber som miljøterapeut. Utdannet barnevernspedagog. 

Nok om meg, hvem er du som leser her inne?

Ja da var det min tur til å opprette en prøvedagbok. Har ikke skrevet så mye her før, men tenkte at dette kunne være en fint sted for å lufte tanker og følelser igjennom prosessen da jeg ikke vil snakke med noen andre om det annet enn min samboer haha 

Kan jo starte med å fortelle litt om meg/oss: 

Jeg er 25 år, min samboer er 24. Han er utdannet elektriker og skal studere videre til høsten (nettstudie ved siden av jobb). Jeg er selv student, går på nettskole for å fullføre min Bachelorgrad. Jeg jobber 40 % stilling i en klesbutikk ved siden av og så har jeg også kjøkkenjobb ved behov for kommunen vi bor i. Har nå søkt på en 100% stilling innenfor klesbutikken som jeg håper jeg får. 

Ellers så sluttet jeg på pilla i midte av Januar, og starter vår første prøveperiode nå, nå som TR nesten er over Så det blir veldig spennende. Er jo et hav av informasjon på Internet om alt fra eggløsning og tester osv så blir spennende å prøve seg litt frem. Har kjøpt noen eggløsningstester som jeg skal prøve ut denne gangen. Ellers så var planen å få en 2018 baby, men ja vi fortsetter som vi alltid har gjort men bare uten prevensjon Så får det bare gå seg til på veien

Har gått på pilla de siste 14 årene, men har hatt noen avbrekk når jeg har tatt noen operasjoner som krever dette. Siste var for ett år siden. Så blir spennende å se hvordan kroppen reagerer i forhold til sykluser osv.  Kan jo og fortelle at jeg er slankeoperert så kommer til å havne i kategorien "risikosvangerskap", men har allerede blitt forsikret at jeg kommer til å bli godt fulgt opp med kontroller osv. 

Ser veldig frem til dette nye kapitlet i livet. Det beste av det hele er at vi er to om dette. Vi begge føler det samme og er klare for dette.

Siden det eneste jeg gjør og tenker på om dagen er denne IVF-prosessen, så hvorfor ikke lage en dagbok ut av det?

Jeg er 31 år og dette er vårt første forsøk. Det har vært noen lange uker med medisiner, tanker, opp- og nedturer, men i dag var det endelig tid for innsett. Det ble et perfekt firedelt egg som ble satt inn i dag, og dette er min første dag som ruger noensinne. Det kommer til å bli noen spente dager fremover. Jeg hååååper sånn på at dette skal gå bra  Oh, tiden bør gå fort i disse dager!!! 

Rekker jeg å få en baby desember 2017? 

Shit, okey. Her er altså min prøvedagbok..

Alt er nytt, alt er spennende.. (hvertfall nesten alt) Jeg har lest om festeblødning, bortfallsblødning, mellomblødning, eggløsning, EL-slim, temping, Prøveperioder, SA, MA, TR, IKM ++ .... Mye å sette seg inn i for førstegangsprøver..

I dag er første dag av P-pillen. Jeg har brukt Loette P-piller i 10 år, og aldri vært "av" dem før. Jeg har flittig utsatt mensen og hoppet over de hvite pillene på brettet ved mange anledninger. Veldig spent på hvordan kroppen reagerer nå!

Jeg er 26 år og bor sammen med min mann som er 29, nå er vi klar for første barn. Nå er hus, jobb, bil og mann på plass og vi er klar for å la det skje om det skjer. Blir vi gravide med en gang så er det greit, men vi har heller ikke noe i mot om vi venter til etter sommeren med en spire.

Jeg vil føre "prøvedagbok" mest for min egen del, for å notere ned og følge med på hva som skjer med kroppen.

Tiden vil vise

Pilleslutt: 20. mai

PP0: EL 30.05 - TR 13.06

PP1: EL 25.06 (Tror jeg) - IKM 09.07 - Svak positiv 06.07

Hei! 

Da havnet jeg her inne jeg også! Trenger vel egentlig bare et sted jeg kan skrive litt når jeg føler for det - hodet må jo luftes det og

Kan jo fortelle litt om meg da; 

Jeg er i midten av tjueårene, bor med samboer og har fast jobb som fagarbeider. Samboer har også fast jobb, vi eier stort hus og begge har biler (bor landlig til, så her fungerer det ikke med bare èn gitt!), katt og ja - ganske A4 egentlig, og vi trives veldig godt med det. Jeg går selv deltid på skole ved siden av jobb for tiden, driver med en bachelor og synes egentlig det fungerer veldig fint å gjøre det på den måten. Planen vår i forhold til familie var å egentlig vente til jeg var ferdig med utdannelsen, ikke pga økonomien (den er ganske grei som den er), men for å ha en mindre ting å tenke på, men plutselig har ting endret seg. Etter å ha oppdaget celleforandringer og å ha utført et par inngrep der, ble det oppdaget at jeg har en tett eggleder og en delvis tett, noe som kan gjøre prøvingen litt vanskeligere for oss. Derfor tok vi det store valget nå; barn er viktigere enn utdanning (og utdanning kan man alltids ta opp igjen senere) og jeg sluttet med prevensjon for en uke siden. Jeg håper så klart på at skolen skal la seg gjøre, men dette må jeg bare ta som det kommer - det er jo mye mulig dette kan ta lang tid, også med tanke på at jeg har brukt p-piller tolv år, så hvem vet - kanskje jeg til og med har fullført skolen før det kommer et nurk? 

Jeg vet at de fleste sier at det "bare" er å kjøre på med IVF om det ikke går, men av en eller annen grunn har verken jeg eller samboer lyst til å gå gjennom det, og krysser alt jeg har for at det skal gå på den naturlige måten... Foreløpig er jeg spent på å se om syklusen min normaliserer seg de neste par månedene og ta det derifra!

Har sett litt på dette med temping, men må innrømme at det går litt rundt i surr med alle forklaringer og apper rundt omkring, så om noen har en kort og enkel forklaring til meg, med evt tips til app, takker jeg veldig for det

Jaja - det ble et langt første innlegg, men sånn er nå det! 

Hei. Jeg og samboeren min har bestemt oss for å prøve på en liten baby. Vi er i midten av 20 åra. Vi har akkurat passert pp1. Fikk mensen i går. Så pp1 resulterte ikke i noen spire. Selv om jeg håpte. Mensen er nok ganske uregelmessig. Var det før jeg starta på p-piller for mange år siden. Denne gangen fra jeg tok siste pilla til mensen kom tok det hele 39 dager. Noe som føltes som en evighet for meg og jeg hele tiden håpte på at det var 2 blå streker. Men det ble aldri 2 blå streker. Så nå venter jeg på at mensen skal bli ferdig og vi kan starte på igjen.

Grunnen til at jeg starter denne dagboken er fordi jeg trenger et sted å lufte tanker og følelser anonymt. Fordi ingen vet at vi faktisk hopper i høyet uten prevensjon for tiden. Også hadde det vært fint om noen leser og kunne svare på spørsmål som dukker opp underveis.

Jeg kommer tilbake med jevne mellom når jeg har noe å komme med 

Beklager teit tittel, det var alt jeg klarte å finne på i farta ☺️

Litt om oss: Par i 30-årene. Egen bolig, jobb, bil med isofix i setene og alt på stell 😜 Bestemte oss for å bli prøvere i september 2013, og fikk full klaff med en gang. Hadde SA i desember samme år, og la prøvingen på hylla. I januar i år kastet jeg pillene igjen, og vi er nå aktive prøvere. Fikk to blå i mars, men hadde en tidlig SA ca. 3 uker etter befruktning (blir det i uke 5 ? Jeg har ikke så peiling på det her 😁☺️)

Nå håper vi frøet vil sitte på 3. forsøk. Jeg har vært heldig og blitt raskt gravid hittil, men det hjelper jo lite når spiren ikke vil sitte. Er redd for nok en skuffelse, og selv om vi ikke har vært aktive prøvere så lenge kjenner jeg meg litt mislykket for at jeg ikke klarer å få ballen i mål, selv om mannen sender meg perfekte pasninger gang på gang (beklager fotball-analogien 😜) Jeg vet ikke når jeg kan forvente EL neste gang, og det gjør meg om mulig enda mer utolmodig. Mannen drømmer om barn om natten, og jeg kan nesten ikke vente. Men man må jo bare smøre seg med tålmodighet 😊

Etter forrige SA vet jeg ikke når jeg har EL, og kjenner jeg blir smårar av å lese på nett om andre som ble gravide med en gang etter SA. I går kjente jeg stikninger i underlivet, som fikk meg til å rykke til i sofaen og rope "au!". Jeg husker jeg hadde slike nylig (var det forrige gang jeg var gravid?) og tar meg selv i å Google om det kan være et tidlig tegn på graviditet. Blir nok smårar snart ☺️

Uansett, det var litt om meg. Takk til dere som gidder å lese ☺️

Jeg er 27 og mannen to be er 28. Jeg kastet piller for to måneder siden men er ikke inne i aktivt prøving da vi gifter oss til sommeren og går da inn i aktivt prøving. Nå bruker vi kondomr rundt eggløsning og jeg skriver inn i diverse apper så jeg vet sånn ca når eggløsningen er. Den siste uken har jeg hatt mensmurringer. Igår spottet jeg litt på morgen og det samme idag. Tok en test på søndag og den var negativ. 

Nå er det endelig min tur. Eller er det det? Vi klarer ikke helt å bestemme oss om vi skal begynne å prøve eller ikke. Fornuften sier nei, og hjertet sier ja. Så hvem skal vi følge? 

Jeg er 26 år, og mannen er 31 år. Vi har vært sammen 5,5 år, så det er ingen tvil om at det kanskje er påtide. Vi har begge veldig lyst på barn, og det har vi vel egentlig hatt lenge. Det som egentlig "hindrer" oss er omgivelsene. Jeg er student, men er ferdig utdannet til våren. Han har fast jobb med god inntekt. Vi bor i leilighet som vi eier. Så har egentlig det på plass. Men dessverre så sitter vi begge med tanken om at vi vil ha på en måte alt på plass før vi får barn. Jeg skal være ferdigutdannet og fått jobb, og vi skal ha kjøpt oss hus. Det er det vi egentlig ønsker. Men greia er at hvis jeg blir gravid nå, så får jeg meg ikke jobb med det første, og da må huset vente. Og hvordan blir økonomien seende ut det første leveåret til barnet.?! (Noen som har erfaring?)

Vi, spesielt jeg, klarer ikke å legge vekk babytanken helt til sommeren. Det er altfor lenge å vente til. Så hva gjør vi?

Vi har i første omgang pratet om at vi bare skal prøve å glemme fornuften litt, slik at vi skal ved eggeløsning. Og hvis vi blir gravid, så gjør det ingenting. Men jeg har egentlig veldig lite tro på at det skal gå, i og med at jeg ikke har gått på prevensjon på 5 år, og at vi stortsett har hatt oss uten kondom. Hvorfor skulle det klaffe nå? 

Mange tanker, spent på hvor veien videre går.. 

Edit: Vi har bestemt oss om å være prøvere. Hva fremtiden vil bringe, det får vi ta det som det kommer 

Som så mange andre i DPO-land byrjar eg å verte litt smågal og kjenne at tida går ulideleg sakte. Derfor denne dagboka, her blant alle dei andre crazy damene

Litt om meg og oss. Eg er 30 og mannen 34. Vi har ein son ifrå før av som no er eitt og eit halvt år, og som vart til på fyrste forsøk. Sist hadde eg ikkje trua på at vi skulle verte så raskt gravide, og var overbevist om at vi ikkje hadde truffe EL den månaden. Derfor hadde eg heller ikkje noko forventingar og tida fram til IKM gjekk raskt av seg sjølv. Hugsar sjokket når eg tissa på testpinnen og byrja å sjå ein strek var stor, og at eg frenetisk byrja å leite fram bruksanvisinga for å sjå om tolkinga faktisk tilsa ein beibis i magen. 

Slik er det ikkje denne gangen. 

Det som gjer denne voldsomme forventinga litt rar er at vi skulle egentleg ikkje verte prøvarar heilt enno. Eg har hatt lyst, men mannen min ville vente slik at ny baby kom til verda når huset vårt var ferdig bygd. Dvs at vi skulle byrje å prøve etter nyttår. Men så har det vorte ei forseinking i husbygginga og plutseleg vart bror til mannen min gravdid med nr 2. Dermed vart mannen meir interessert i å berre la vere å kjøpe dei kondomane som vi hadde planlagt å kjøpe og køyre på. Dette kom vi fram til for 10 dagar sidan. 

For ei veke sia var eg midt i syklus og fekk teikn på eggløysing. Om morgonen merka eg EL-slim, på kvelden hadde vi oss, og morgonen etter hadde eg ei lita spotting på papiret. Håpet og forvetningane i meg var dermed tent til det fulle.

Sia hadde eg ei lita spotting 4 dpo samtidig som det verkte i mage og korsrygg, kunne det vere festeblødning?? Eller var berre teikn på TR tidleg og at syklusen min framleis er ute og køyre?...

Når eg då idag (6dpo) i tillegg vart litt småkvalm og uggen, steig forvetningane ytterlegare. I forrige svangerskap var eg småkvalm frå veke 4/5-7, og slapp heldigvis å spy.

Som sagt, eg er på veg til å verte litt gal, og trur alt er teikn på at vi traff blink på fyrste forsøk igjen. Men det går vel ikkje ann?

Vonar tida kan byrje å gå litt raskare framover og at eg får behov for den graviditetstesten som ligg i nattbordsskuffa. Eg har ingen planar om  å verte ei testetøs, for 135 kr får den jammen det kun brukast til å vise to blå  

Nå er det endelig min tur. Eller er det det? Vi klarer ikke helt å bestemme oss om vi skal begynne å prøve eller ikke. Fornuften sier nei, og hjertet sier ja. Så hvem skal vi følge? 

Jeg er 26 år, og mannen er 31 år. Vi har vært sammen 5,5 år, så det er ingen tvil om at det kanskje er påtide. Vi har begge veldig lyst på barn, og det har vi vel egentlig hatt lenge. Det som egentlig "hindrer" oss er omgivelsene. Jeg er student, men er ferdig utdannet til våren. Han har fast jobb med god inntekt. Vi bor i leilighet som vi eier. Så har egentlig det på plass. Men dessverre så sitter vi begge med tanken om at vi vil ha på en måte alt på plass før vi får barn. Jeg skal være ferdigutdannet og fått jobb, og vi skal ha kjøpt oss hus. Det er det vi egentlig ønsker. Men greia er at hvis jeg blir gravid nå, så får jeg meg ikke jobb med det første, og da må huset vente. Og hvordan blir økonomien seende ut det første leveåret til barnet.?! (Noen som har erfaring?)

Vi, spesielt jeg, klarer ikke å legge vekk babytanken helt til sommeren. Det er altfor lenge å vente til. Så hva gjør vi?

Vi har i første omgang pratet om at vi bare skal prøve å glemme fornuften litt, slik at vi skal ved eggeløsning. Og hvis vi blir gravid, så gjør det ingenting. Men jeg har egentlig veldig lite tro på at det skal gå, i og med at jeg ikke har gått på prevensjon på 5 år, og at vi stortsett har hatt oss uten kondom. Hvorfor skulle det klaffe nå? 

Mange tanker, spent på hvor veien videre går.. 

Edit: Vi har bestemt oss om å være prøvere. Hva fremtiden vil bringe, det får vi ta det som det kommer 

Fikk tips av en annan bruker inne på IVF 2017 gruppen å opprette prøvedagbok, virket som en kjekk greie ☺️ 

Kommer til å skrive jevnlig her, mest for meg selv, for å huske hvordan det er / var på hver enkelt dag i prosessen men også for å ha alt samlet på ett sted senere, når alt forhåpentligvis har klaffet 🌱🤞🏼

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har rotet deg inn hit ☺️ 

Tips, erfaringer eller gode ord mottas med stor takk! 😀

Javell, så laget jeg dagbok da. Har vært sånn i tvil, men det kan jo være greit å ha et sted å lufte tanker og spørsmål! Jeg la dagboka i prøver-kategorien, men jeg eeeeer jo ingen prøver. Ikke offisielt i alle fall!

Det er noen år siden jeg slutta på pilla.. De siste årene har vi stort sett hoppa av i svingen eller brukt kondom rundt eggløsning. Jeg har hatt ganske god koll på syklusen min og det ser ut som at den har stabilisert seg på 36 dager. Føler det er litt vanskelig å ordlegge seg, men kortversjonen er at vi for første gang har hatt ubeskyttet sex rundt eggløsning, mer eller mindre bevisst. Vi har pratet litt om dette med barn, men vi har ikke bestemt oss for å prøve aktivt. Tror vi er litt mer der at "Skjer det, så skjer det!".

Jeg har egentlig vært babysyk siden jeg var 16, men har jo så klart blitt med å drømme og fantasere. Man vil jo helst være sikker i sin sak og ha alt på stell. (Aller helst ha egen villa, hytte, to biler, være gift og ha 3 mill på bok). Men en lang stund nå har jeg merket at ønsket om å bli gravid har blitt mer og mer realistisk. Jeg tar meg selv i å teste dagene før mensen kommer og å faktisk ha et lite håp om to blå. Flere i vennekretsen har fått barn, og det hele virker liksom litt mindre skummelt nå enn det gjorde før. Han virker også litt babysyk noen ganger, tuller og prater en del om det. Han har jo også ubeskyttet sex med viten om hva som kan skje. Når jeg spør han om hvordan han hadde reagert, så svarer han at han hadde blitt glad! Han er ikke i tvil om at vi ville klart det, men ønsker nok likevel mer trygghet. Per i dag er jeg student og bransjen han jobber i går ikke kjempegodt for tiden. Dette er vel de momentene vi ser på som "usikre". 

Poenget med en anonym dagbok er vel at man har en mulighet til å være åpen og ærlig, så jeg får vel bare si det som det er: Jeg er babygal   Jeg elsker å se på babyklær, se på babyutstyr, lese på prøver- og gravidforum, diskutere babynavn, snakke om barn og graviditet med venninner, planlegge barnerom, se på barneutstyr, se på fødeavdelingen og lignende programmer på tv, lese om graviditet og fødsel, finne søte strikkeoppskrifter til baby og barn, planlegge DIY-prosjekter som feks. selvlaget uro eller fødselstavle, lese gravid- og mammablogger osv. osv. Er det bare meg?? Har jeg gått fra vettet?  Det går liksom ikke over, heller... 

Huff, dette ble langt og rart! Fortsettelse følger.. 

Hei!

Nå har jeg vært "snikleser" i diverse prøvedagbøker en stund og fant ut at det kan være koselig å ha sin egen, spesielt for å holde litt oversikt over hva som skjer i tiden fremover.

Jeg sluttet på p-pillen, etter nesten ti års bruk, i starten av februar. Siden da har vi satset på sikre perioder og "hoppet av i svingen". Syklusen stabiliserte seg greit med en gang, og har variert mellom 27-29 dager. Ut fra planen vår nå så blir PP1 i slutten av juli. I tiden frem til det slutter vi nok med å hoppe av i svingen 🤓, men kommer ikke til å tenke at vi er prøvere heller. Jeg går ganske avslappet inn i denne prøvingen og stresser ikke med EL-testing nå til å starte med. 

Koselig om noen vil følge oss på ferden  

Siden det eneste jeg gjør og tenker på om dagen er denne IVF-prosessen, så hvorfor ikke lage en dagbok ut av det? 

- DESEMBER 2016: laparoskopi, påvist PCO og to  tette eggledere.

- MARS 2017: Første IVF-forsøk. 9 egg ut, 7 befruktet. Innsett på dag 2. Negativ.

- MAI 2017: Andre IVF-forsøk. 11 egg ut, 8 befruktet. Innsett på dag 5. Positiv. MA i uke 6  

- Nytt forsøk første uka i september. 

Jeg og Sambo bestemte oss for å prøve å få barn for ca 2 år siden, men det viste seg å ikke være så lett som det virket som. Det skal liksom bare være nørdvendlig og ha litt , så er det gjort. Men neida.

Men nå i januar var han hos privat GY å leverte prøve noe så viste at det ikke var så bra, ikke så avktive + halvparten av svømmere enn det så var normalt Beskjeden var : Sannsynligheten er ganske liten for at dere vil klare å få barn på egenhånd, så vi anbefaler dere å reise til haugesund

Da han var der tok han itilegg noen blodprøver. Jeg måtte ogstå ta blodprøver. Så jeg bestilte time hos fastlegen min, å fikk time 2 dager etter, for blodprøve å to dager etter underlivsundersøkelse, (celleprøve osv). I tilegg sendte hun henvisning til Haugesund Fertilitetsklinikk.

Jeg kan jo fortelle at jeg blir 23 i år, og sambo 26.

På sommeren ifjord, kjøpte vi våres første leilighet sammen, forlovet også våre :catmilk: søte puser

I april hadde jeg gleden av å få en positiv graviditets-test. Men gleden varte ikke lenge, da jeg hadde en SA 10 dager senere.

Dette gjorde at jeg utsatte samtale-timen vi hadde på sykehuse i juni til oktober.

Samtalen gjekk fint, vi ble godkjente. Så nå var alt igang

Medisinstart ble på dag 20 i syklusen- 25 oktober (spray) og sprøytestart- 7 november.

Uttaket ble 21 november 2012 = 9 egg

Innsett 23 november 2012 = 2 egg inn

03 desember 2012 = Positiv Graviditets-test

Stolt ruger, og håper spiren holder seg i 8 måneder til

Mannen min og jeg er klare for å gå på nye runder med prøving. Vi har tre forsøk bak oss på privat klinikk i Norge. 

Første og andre forsøk var negativt, tredje forsøk var positivt. Dessverre ville naturen det annerledes og det ble oppdaget at vår etterlengtede og elskede baby var død da vi var på kontroll i uke 19+6. I mars i år fødte jeg ut vår døde baby, som mest sannsynlig hadde dødd noen uker tidligere. Fosteret ble sendt til obduksjon og vi ventet i to måneder på svar. Når vi endelig fikk svar fikk vi ingen svar - det var umulig å finne ut hva som hadde skjedd eller var feil. Jeg tok morkakeprøve tidlig i uke 12, men denne viste heller ikke noe feil. 

Har brukt sommeren til å sørge over tapet. Uken rundt termindato var fæl å komme seg igjennom. 

Men nå har vi bestemt at vi skal prøve igjen. Søknad er sendt inn til offentlig sykehus. 

Planlegger også å legge om livsstil mens vi venter. Jeg vet ikke hva som er galt eller riktig, men jeg vil at min samvittighet ovenfor forsøkene skal være god. Dette blir min dagbok. 

E-n-d-e-l-i-g var det min tur. 

Føler jeg har ventet i det uendelige. Prevensjonen er lagt på hylla og vi er offisielt i gang, 2 skal bli til 3. 

Har hengt på forumet i en lang stund både under brukernavn og som anonym. Pløyd gjennom utallige prøvedagbøker og graviditetsdagbøker uten å legge igjen et ord, og kun tenkt på når det blir min tur. Oppretter derfor dagboka for å få utløp for tanker og følelser i perioden. Jeg har dessverre få venninner jeg ønsker å dele nyheten med, og syns dette er et godt alternativ så mannen slipper å høre alt hele tiden. Det skal derimot nevnes at han er like gira som meg på at dette skal klaffe snart. 

Jeg er i tyve-årene, mannen i 30-årene. Bosatt på nordvestlandet, vært sammen i 5år.

Hei alle sammen,

Tenker jeg bruker denne dagboken, og håper på at spiren sitter når den er klar.

Jeg er 27 år, gift, utdannet psykolog. Sånn sett er livet mitt helt OK, og jeg kan ikke klage på det, men så skjer det ting i livet som får en til å gå lagt ned i kjelleren, og det er nettopp det som skjedde for akkurat en måned siden.

For en måned siden var jeg 12 uker på vei, og for en måned siden mistet jeg lille knerten. Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt, grått og tatt meg sammen. Jeg har unngått å ta meg på klær, spise mat eller gå steder som kan på en eller annen måte minne meg om hvordan livet vårt var for en måned siden, og hvordan det er idag.

Uansett, for en uke siden begynte vi å prøve igjen. Det har fungert veldig bra, og jeg føler endelig at vi er på riktig kjør igjen. Det gir meg håp i hverdagen, men jeg tar meg selv i å tenke på det alt for mye. Lete etter symptomer som ikke nødvendigvis er der.  Jeg regner med at jeg er litt fiksert på det området, men ønsket er så stort, at jeg klarer ikke å bare legge det  fra meg. I dag har jeg handlet graviditetstester samt eggløsningstester på nett, og det ga meg en form for lykkerus...godt at mannen min forstår hva det vil si å kjøpe 20 graviditetstester for en billig penge, og være glad.

Vel, jeg er her, og jeg ønsker å bruke denne dagboken, da jeg har så mye jeg skulle ha sagt, men jeg har ingen å snakke med.

Ønsker alle prøvere lykke til!

K.