Hei!
Velkommen til min «snart prøver dagbok»! Her vil jeg skrive om tiden før prøvetiden, og om mine erfaringer og opplevelser rundt det å slutte på hormonell prevensjon, det å føle at kroppen ikke samarbeider og om det å snart skulle bli prøvere for aller første gang. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle lage min egen dagbok her inne, men ettersom tiden har gått har det meldt seg et behov for å skrive ned alle tanken og følelse som har meldt seg. Jeg har jo strødd om meg bekymringer og hurrarop i andre tråder her inne, så hvorfor ikke samle tankene mine i egen liten krok. Jeg håper at det skal bli et minne å se tilbake på, den dagen jeg føler at «det gikk jo bra til slutt». Planen er å begynne prøvingen så fort vi har kjøpt oss hus, og vi håper at det skjer i løpet av sommeren.
Jeg begynte på p.piller da jeg var ganske ung. Egentlig fordi læreren min synes at jeg blødde så ofte og kontaktet foreldrene mine med bekymring, men saken var den at jeg mislikte å ha gym og judge på meg mensen titt og ofte. Etterhvert som jeg ble seksuelt aktiv noen år senere var det jo veldig kjekt å allerede ha denne resepten og jeg stilte meg helt ukritisk til det. Tenkte aldri noe over dette valget, og følte vel egentlig at det fungerte nogen lunde greit for meg. Nå i ettertid skulle jeg ønske jeg fikk mer informasjon før jeg begynte på de, slik at jeg kunne tatt et valg som kanskje passet bedre for meg. Etter rundt ti år på p.pillene begynte mellomblødningene å komme, og det begynte å bli ganske plagsomt. Til slutt var det slik at jeg bare hadde èn uke i måneden hvor jeg ikke blødde. Jeg ble rådet til å bytte merke, til ett med mer hormoner. Dette føltes ikke riktig for meg og jeg kan egentlig ikke forklare helt hvorfor. Jeg fortsatte å ha disse mellomblødningene i flere år, før det plutselig sa stopp og jeg hadde «mensblødning» fra pillefri uke og til den neste, hele brettet rundt. Rett før dette skjedde hadde jeg tilfeldigvis allerede begynt å snoke litt på forumet her inne fordi kjæresten min og jeg snakket om at vi ønsket å stifte familie om omtrent ett års frem i tid. Fikk faktisk råd her inne om å slutte på p.pillene i god tid før prøvestart allerede før kroppen sluttet å tolerere p.pillene men jeg tenkte at jeg sikkert kom til å snappe raskt tilbake i syklus, i tillegg var kjæresten min skeptisk. Jeg dro til legen da jeg begynte å blø brettet rundt, og fikk beskjed om at jeg enten måtte slutte på piller, eller bytte merke. Valget ble enkelt, da vi allerede hadde tanken om prøvestart i nær fremtiden i bakhode. Så i oktober 2020 tok jeg min siste p.pille.
Så begynte den.. Tiden før prøvetiden.
Jeg bestemte meg for å begynne å kartlegge syklusen min og kjøpte inn et basal termometer og eggløsningstester og hele pakka. Jeg har alltid hatt et stort ønske om å få barn, og jeg ble ganske bitt av basillen for å være ærlig. Slet fremdeles med mellomblødninger sporadisk, men fikk beskjed av legen om å avvente i noen måneder for å kroppen stabilisere seg. Lykken var stor da jeg fikk min første positive eggløsningstest 40 dager etter den siste p.pillen var svelget. Jeg tenke at herfra blir det grei skuring, og nå er kroppen tilbake til der den var for over ti år siden. Selv om vi ikke skulle bruke dette egget til noe, føltes det på en merkelig måte veldig kraftfullt, stort og nesten litt magisk å vite at jeg hadde eggløsning. Jeg synes kvinnekroppen er helt fantastisk! 10 dager etter min første eggløsning begynte jeg å spotte. Jeg ble bekymret for om jeg hadde en for kort lutealfase, og på 12 DPO kom mensen. Jeg var skuffet, men bestemte meg for å la kroppen få tid på seg. Var jo tross alt første eggløsningen på veldig lenge.
Neste syklus tenke jeg at eggløsningen ville komme rundt dag 14, men det gjorde den så visst ikke. Jeg ventet, og ventet, og ventet.. På dag 49 kom endelig den etterlengtede eggløsningen, og denne gangen hadde jeg tatt D-vitaminer for å se om det kunne gjøre en forskjell på lutealfasen min. Jeg fikk fremdeles spotting fra 10 DPO, men mye mindre enn forrige syklus og selve mensen kom ikke før på 14 DPO. Syklusen havnet i alt på 62 dager! Rundt denne tiden begynte jeg å merke en strekkende, murrende smerte ved høyre eggstokk. Mistenkte først at det kunne være betennelse i eggstokken, men prøvene hos legen var normale. Ved en ren tilfeldighet oppdaget jeg også at jeg hadde fått melk i brystene, ikke mye men noen dråper her og der. Jeg ble sjokkert! Tok en graviditetstest for sikkerhetsskyld, men den var negativ. Det var rett og slett kroppen min som var helt i ubalanse etter p.pilleslutt, og produserte hormoner av alle slag på høygir.
Den neste eggløsningen var jeg virkelig ikke forberedt på. Jeg hadde innsett at det nok kom til å ta lang tid før kroppen ble stabil igjen og nesten gitt opp håpet, da jeg plutselig fikk eggløsning på CD 24! Jeg ble så glad, og tenkte at endelig skjer det noe her. Lykken ble kortvarig, for allerede på 2 DPO begynte spottingen og fortsatte frem til mensen kom på 11 DPO. Jeg oppdaget rundt denne tiden to ganske store kuler i hvert bryst, og ble naturligvis bekymret for dette også midt oppi det hele. Nå begynte det virkelig å bli mye for meg, og jeg skrev dette innlegget her. Kjentes ut som om kroppen min sviktet meg, og at nye problemer poppet opp i hytt og pine.
Det var derfor en stor gledelig overraskelse da eggløsningen kom allerede på CD19 denne gangen! Dette er min aller første eggløsning innenfor feltet som læreboka regner som normalt. Kunne ikke vært lykkeligere for det! Jeg kjente også tydelig eggløsningsmerter denne gangen her, og jeg er egentlig ganske fornøyd med det også. Det eneste skåret i gleden er at de kjentes nøyaktig ut som det jeg kjenner i min høyre eggstokk hver eneste dag. Det vil si at jeg er rimelig sikker på at det faktisk er eggstokken som verker, og ikke en muskel slik jeg egentlig hadde håpet. Jeg er nå henvist til gynekolog, med mistanke om en cyste på eggstokken. Jeg er livredd for at jeg har PCOS. Det har vært en ubegrunnet frykt jeg har hatt i flere år, men etter jeg sluttet på p.pillene har flere og flere tegn pekt i den retningen. Jeg håper at gynekologtimen skal avkrefte dette, og at det ikke er noe å bekymre seg for. Jeg gruer meg så forferdelig til den timen, for jeg er så redd for resultatet. Jeg vet at jeg må for jeg er nødt til å få svar. Samtidig som jeg helst ikke vil vite svare, for jeg føler at jeg allerede vet det innerst inne.
Det å slutte på p.piller ble ikke akkurat en dans på roser for meg. Det har fulgt med mange opp og nedturer i disse månedene her, og flere kommer nok fremover. Jeg fester sikkerhetsbeltet, og håper at karusellen lander trygt på bakken snart. Jeg håper så inderlig at kroppen er på rett vei nå! 🤍