Hei🙃
Jeg har i det siste mye tanker og følelser rundt dette og vil derfor starte dagbok. Først litt om meg selv; Jeg er 32 år, gift og har vært sammen med mannen i 5 år. Vi har en datter som er litt over året som er solstrålen min 🥰 Med henne tok vi prøvingen veldig rolig, jeg bare sluttet på p-piller og fulgte ikke med nå særlig på syklus. Vi hadde heller ikke mer sex enn normalt. Etter 5-6 måneder ble jeg gravid og hadde et fint svangerskap. Vi bor i et rekkehus og trenger egentlig ikke å forberede så mye til andremann kommer. Vi har også hund, og nå i denne korona tiden gjør vi ikke så mye annet enn å gå lange turer/leke ute når vi har fri. Vi bor i et annet europeisk land og her er det mye mer smitte enn i Norge. Tenkte at det er perfekt og bli gravid i denne tiden da det uansett ikke skjer så mye, og de første 12 ukene blir lettere å holde hemmelig for familie og venner.
Vi begynte prøvingen i oktober, da hadde jeg kontroll på syklusen min og ble gravid på første forsøk! Det var nesten ikke til å tro og vi ble kjempeglade begge 2. Jeg fikk raskt gravidsymptomer og følte meg akkurat sånn som i det forrige svangerskapet. Jeg ble trøtt, sulten men også tidvis kvalm, fikk større pupper og kviser. Og var nok generelt mer humørsyk. I uke 7 oppdager jeg en blødning, til å begynne med var det ikke så mye og jeg var egentlig ikke så urolig. Etter ett par dager derimot blødde jeg bare mer og mer og jeg fryktet en SA. Uken etter fikk vi konstatert en SA på første OUL. Jeg hadde noen dager i forkant hvor jeg var veldig emosjonell og trist men føler meg heldigvis mye bedre nå. Jeg vet jo hvor vanlig det er med SA men man tror jo ikke at det skjer en selv...
Det er nå en uke siden jeg var på OUL og jeg skal tilbake på kontroll i dag for å sjekke om alt er ute, jeg har så og si stoppet med å blø. Jeg er spent på om jordmor sier at vi kan begynne prøvingen med en gang eller om vi burde vente en syklus. Jeg håper på førstnevnte og føler meg klar for å prøve på nytt🌱