E-n-d-e-l-i-g var det min tur.
Føler jeg har ventet i det uendelige. Prevensjonen er lagt på hylla og vi er offisielt i gang, 2 skal bli til 3.
Har hengt på forumet i en lang stund både under brukernavn og som anonym. Pløyd gjennom utallige prøvedagbøker og graviditetsdagbøker uten å legge igjen et ord, og kun tenkt på når det blir min tur. Oppretter derfor dagboka for å få utløp for tanker og følelser i perioden. Jeg har dessverre få venninner jeg ønsker å dele nyheten med, og syns dette er et godt alternativ så mannen slipper å høre alt hele tiden. Det skal derimot nevnes at han er like gira som meg på at dette skal klaffe snart.
Jeg er i tyve-årene, mannen i 30-årene. Bosatt på nordvestlandet, vært sammen i 5år.