Vi lever i en verden hvor alt skal virke perfekt for alle utenfra. Jeg har hele veien sett for meg og drømt om hvilken vei livet skal ta. Hvilken retning til hvilke tidspunkt, alt etter en eller annen "plan". Man vokser opp, flytter hjemmefra, studerer, blir noe, møter den ene, gifter seg, lager barn. Kjempelett? Tja.. Også har jeg tenkt så mye på hvor romantisk det må være å bestemme seg for å lage barn sammen. Tenk hvor fantastisk å tenke "det du gjør nå kan skape alt din verden mangler". Tanken er så fin (og sikkert naiv). Det er jo fantastisk, det er jo et mirakel at det er mulig å få til, men veien dit inneholder kanskje litt flere bekymringer, tanker, skuffelser enn hva man så for seg og drømte om?
Uansett, dette er meg. En romantiker. Jeg møtte, etter utallige feilskjæringer, det som var mitt menneske. Vi flyttet sammen og forlovet oss. Bryllupet skal/skulle etter planen stå i sommer. Men livet skjer og verden forandrer seg. Blir det bryllup? Vet ikke. Kanskje er det greit å få barn før man gifter seg. Kanskje er det også greit å kjenne på en liten skuffelse over at "planen" ikke ble slik jeg drømte om? Men hvilken rolle spiller vel det når alle veier fører til rom? Det fine som har kommet ut av alt er at vi har bestemt oss for å prøve å lage barn. Vi er begge 30 år og dette vil vi ikke utsette mer. Noe som er herlig skummelt. En stor lettelse, glede og uvisshet. Og er vi så heldige at det blir bryllup også så kan man jo være gravid-brud om ting klaffer..
Det begynner å bli noen måneder siden p-pillene forsvant i søpla. Etter få dager var mensen på plass og eggløsningen 13 dager etter. Ikke ante jeg at eggløsning var så vondt etter så mange år på pillen. Hehe. De første månedene forsvant uten antydning til noen ting. men man kan vel ikke bli skuffet over at ting ikke klaffer umiddelbart. Men så begynner man jo å følge litt bedre med etterhvert. Begynner å tenke. Jeg har allerede rukket noen prøveperioder.
Jeg er nå midt i en prøveperiode. Siste mensdag var 16 desember. Eggløsning 27/28 desember. (veldig ugunstig på liten hytte med hele familien, hehe). Mensen skal (ikke) komme om 5 dager. I går, på syklusdag 21, tørket jeg blod. Ikke mye, men litt. Kjente også på typiske murringer. Jaja, mensen på vei. Noe jeg syns var så rart. Hvordan kan jeg ha en syklus på 21 dager..? Det er jo alt for kort. Det viser seg at det kun er 8 dager lutealfase, noe som går under betegnelsen defekt. Det er jo litt skummelt å tenke på? Så plutselig forsvant blødningene etter noen timer. Merkelig. Så dette er så langt jeg har kommet. Graviditetstesten ligger uåpnet, blør jeg ikke i morgen så tenker jeg å ta en test. 4 dager før IKM. Om mensen kommer tilbake så får jeg heller undersøke litt mer hva jeg kan gjøre for lengre tid mellom eggløsning og mensen.
Hvorfor jeg skriver dagbok? Hm.. Vet ikke. Men jeg har liksom havnet i en tenkeboble. Er konstant inne på flo-appen. Teller dager, kjenner etter og det kan man jo bli litt smågal av. Så da tenkte jeg det kunne være greit å skrive ned tanker og følelser. Kanskje møter man noen i samme situasjon eller andre som kan dele erfaringer. En fin tid er det i allefall og jeg skal prøve å romantisere prøveperioden så lenge det er mulig 😄 Og hei til alle i dette lille samfunnet!