Tenke det kunne vere fornuftig å lage meg ei prøvedagbok for å ha en plass å dele litt frustrasjoner og tanker. Merker at det fort blir litt masse baby og prøve snakk på de nermeste. Tenker de syns det kan vere greit med litt avlastning 😅
I utgangspunktet skulle vi ikke ha barn. Så en kan si at det kom som eit 'lite' sjokk når vi i August fikk en positiv test. (mens var noen dager forsinket og ble plutselig sykt kvalm). Vi bestemte oss for at vi skulle beholde barnet, og min mann var helt i lykkerus, noe jeg aldri hadde sett for meg 🙈 jeg ble raskt sykemeldt pga svangerskapskvalme, og brukte noen uker på sofaen før jeg begynte å føle meg noenlunde oppegående igjen.
Vi bestemte oss for å ta en tidlig ultralyd i midten av september, for å sjekke at alt var bra og at det faktisk var noe inni magen. På ultralyden i uke 10 fikk vi konstantert MA og beskjed om at det trolig ikke hadde vert liv siden uke 7. Måtte derfor gjennom en medisinsk abort på sykehuset, og på grunn av corona lå jeg 9 timer alene uten mannen. Kan trygt si at det anbefales ikke og var igrunn ganske traumatisk for oss begge.
Nå har vi bestemt oss for å prøve igjen, med litt angst for at det samme skal skje igjen.
Vi har begynt prøvingen men møtt på en ny utfordring, min mann er så redd for at vi skal miste på nytt at han ikke klarer å komme. Jeg tenker at han ikke er klar for å prøve på nytt og trenger å prate om det som har skjedd. Han derimot er ikke enig i det og ønsker ikke å vente 🙈 men det ser forøvrig ut til at vi ikke har noe valg.
Er det lov å si at jeg er litt frustrert? Jeg er 31 og han 35, så kjenner også litt på tidspresset 🙈
Blir spennende å se fremover om vi får dette til. Skapet er vertfall fylt opp med både eggløsningstester og graviditetstester når det skulle bli aktuelt 😊 Håper på et lite nurk iløpet av 2021 ❤️