Hei!
Jeg har sett meg litt rundt her på kvinneguiden og tenkte jeg skulle lage min egen dagbok ☺️
Jeg er 27 og et halvt år gammel og er gift. Bor sammen med mannen min og en liten hund. Vi flyttet til et nytt sted for min mann trivdes ikke der vi bodde i over 4 år.. Nå har vi flyttet vekk fra min familie og bor nærmere sviger familien. Vi har kjøpt oss leilighet og driver og pusser den opp litt. Men det er ganske tøft og være ny siden vi ikke har noen bekjentskaper rundt oss noe særlig.. Etter mange år så ble mannen min endelig klar for å begynne å prøve å få barn. Dette har jeg ventet på såå lenge!! Jeg sluttet på p pillene i juli. Vi begynte å prøve aktivt fra september. Nå går vi snart inn i PP6. Jeg hadde et så stort håp om at jeg skulle bli gravid med engang men sånn ble det ikke. Det var godt å se at jeg ikke er alene med å føle at det tar lang tid og ingenting skjer 🤷♀️ i og med at alle jeg kjenner og familie har blitt gravide fort og er enten gravide nå eller har barn. Så jeg føler meg veldig alene i denne prøve prosessen. Ønsket om å få bli mamma er så stort at det kan ikke beskrives!!
Jeg har noenlunde regelmessige sykluser men det kan gå alt i fra 26-32 dager. Har også vært hos gyn og fått sjekket meg, og der såg alt fint ut ☺️👏
Det bare føles som tiden går utrolig sakte når det gang på gang viser seg at det ikke har gått.. Jeg har tatt det veldig tungt hver gang mensen har kommet😥og kjenner på en stor frykt om at noe skal være galt så vi ikke klarer å bli gravide på egenhånd. I tillegg er jeg ufør noe som gjør at jeg går veldig mye hjemme.
Håper noen vil skrive med meg her inne så kan vi sammen løfte hverandre opp når å være prøver og ingenting skjer føles som et strev og en evighet❤️