Hei!
Dette blir langt, men håper noen vil lese likevel. Hvis ikke har hvertfall jeg fått ut litt grums.
A4liv og familieidyll. For 1 år siden var jeg ikke langt unna. For ja, jeg er en av de kjedelige som ønsker seg det. Jeg hadde ny bolig med ekstra soverom, ny bil med plass til barnevogn, ny jobb jeg endelig følte meg hjemme i og sist, men ikke minst en flott mann med alt av fine kvaliteter jeg kunne drømme om. Jeg så for meg hvordan det ekstra rommet skulle bli til barnerom. Blå eller grønne vegger skulle det få! Og en liten seng jeg allerede hadde plukket ut da jeg tilfeldigvis hadde googlet " hvilken seng bør barnet ha sitt første leveår?" Jeg var ikke gravid enda altså, men det skulle jeg jo snart bli! Og da måtte jeg jo være forberedt! Alt ordnet seg endelig. Stolt 30 åring med flott mann, stabil økonomi, bolig og snart barn! Så feil man kan ta. Enda uvitende, men feil det skal jeg ta mange ganger de neste månedene.
Prøvingen på en baby startet som seg hør og bør : med stor iver og lyst! Jeg kjøpte 2 tester og tenkte at jeg kom vel ikke til å trenge flere enn det. Man merker vel om man trenger å ta en, tenkte jeg. Da tok jeg visst skammelig feil. Igjen.
Etter et halvt år med prøving : mine 2 stakkars tester hadde blitt til 20 (?) og min utålmodighet hadde nå eksplodert. Jeg var nå en tikkende bombe som hadde googlet alt om graviditet, prøving, barnevogner, barneoppdragelse og "hvordan kan jeg unngå at barnet mitt får en sjelden sykdom og dør uten at jeg legger merke til det før dagen etterpå?". Da ingen av de 20 testene hadde fått så mye som en liten skyggestrek, hadde jeg en vond følelse av at noe måtte være galt med meg. Og galt det sier google at jeg kan ha mye av: endometriose, svulster, kreft, klamydia, tette egglederne, manglende eggløsning, manglendende livmor, ingen egg og tidlig overgangsalder! Og når jeg kjente etter så hadde jeg symptomer på alt sammen! Ikke rart det ikke ble baby! Mannen min syntes jeg hadde tørna fullstendig, men da jeg lurte på om vi skulle sjekke oss hos en privatklinikk, så ble han (motvillig) med. Bare for å sjekke. Og optimistiske ble vi da prøvene mine raskt viste å være helt normale og fine. Friskmeldt fra kreft, klamydia, svulst, endometriose og gudene veit, pustet jeg lettet ut. Da var nok alt som det skulle med oss. Og det var kanskje den største feilen i dette her. Man er bekymret for at noe er feil, men man (vi i alle fall) tenkte ikke at det er en mulighet for at vi ikke kunne få barn i det hele tatt. Etter utredninger her og der viser det seg at min flotte mann har 0,00 % sjans for å bli far. Altså, skulle jeg ikke bli mor jeg da? Skulle jeg gå fra mannen min? Hvilke muligheter finnes det?
Etter noen runder med oss selv og enda mer febrilsk googling av ivf og flere merkelige bokstavkombinasjoner jeg aldri hadde hørt om før, falt valget på å bruke donor med ivf. Ett forsøk er gjort privat. Og fryseforsøk gjøres også privat mens vi venter på at offentlig sykehus får donor til oss. Etter fryseforsøket må vi uansett vente på offentlig sykehus av økonomiske årsaker.
Høst 2019: 1 mislykket ferskforsøk. 1 blastocyst på frys
November 2019 : Fryseforsøk. Negativt.
September, oktober, november 2020: iui forsøk alle negative.
Desember/januar 2021: lang protokoll hos offentlig sykehus. Synarela, gonal f og crinone. : positiv test 10 februar.
Jeg hadde stor tro på at første forsøk skulle gå bra. Jeg er jo frisk som en fisk. Og selv om alle sa at ivf ikke var noen quick fix så tenkte jeg at så mye uflaks kan jeg vel ikke ha. FEIL igjen! Da dette ikke gikk på første forsøk, innser jeg nå at babyprosjektet kan ta sin tid. Tid jeg føler at jeg ikke jeg har.
Tøffe beskjeder har kommet som perler på en snor etter dette. Min forestilling om hvordan ting skal bli er så smertelig feil som det kan få blitt. Foreldre på BEGGE sider har fått alvorlige diagnoser. Jeg må bare innse at bildet jeg har i hodet av å sende barna på helgetur til mormor og morfar eller på skogstur med farfar kommer mest sannsynlig ikke til å la seg gjennomføre. Vi er heldige om de fremdeles er her når (om) vi får barn. Kunne jeg bare fått litt tid!
Så kom telefonen om at mannen min hadde falt på jobb. Nå sykmeldt og må mest sannsynlig omskoleres og for å få en ny jobb. Boligen har feil vi ikke kunne forutse som koster penger vi absolutt ikke har.
Hvorfor har jeg ikke vært mer fornøyd med hvordan ting er her og nå istedet for å tenke på alt jeg skal bli førnøyd med i framtiden? Jeg er sliten og lei. Rekker ingenting. Vil sove. Jobber ekstra. Tenker. Lurer. Tenk om. Tenk hvis kanskje? Stresser.
A4 liv og familieidyll slik jeg hadde tenkt det vil mest sannsynlig ikke skje meg. Jeg jobber med å slå meg til ro med tanken, men jeg har blitt redd for alt. Om vi ikke får barn vil jeg kunne slå meg til ro med det? Hva hvis skaden til mannen er alvorlig? Hva hvis jeg aldri får barn, boligen brenner ned, alle jeg kjenner dør og jeg må sitte alene igjen i asken fra den nedbrente boligen?
I mellomtiden får jeg vente på mensen og håpe at fryseforsøk er veien og gå for oss.
Håper noen vil følge meg på veien. Enten det blir nedbrent bolig eller idyllisk a4liv på oss. Eller noe midt i mellom et sted.