Da var det min tur å lage dagbok. Jeg har brukt mye tid på å lese andre sine prøverdagbøker, kjent meg igjen i en del, funnet trøst i mye, og blitt sjalu på noen heldige som det har klaffet for med en gang. Det satt langt inne å lage dagbok, ikke vet jeg hvorfor. Men nå har det snart gått et år med prøving, opp- og nedturer, så da føltes det rett å skrive ned noen tanker. Jeg har mye på hjertet, og håper på tilbakemeldinger fra dere ❣️
For dere som ønsker å lese hele historien min, kommer den under her. For de som ikke er så opptatt av detaljer, eller bare ønsker å følge med fra nå, kan dere gjerne lese kommentaren som jeg legger under innlegget mitt😊
👉 Jeg sluttet på ppiller i september 2018, og fikk en blødning etter noen dager som ved normal pillefri uke. Vi hadde som utgangspunkt å ha sex annenhver dag, og koste oss med det. Allerede i starten av november fikk jeg første positive test! Den var ikke veldig overbevisende, så jeg fortsatte å teste i fem dager. De tre første dagene hadde positive, svake tester, men på dag fire og fem testet jeg to tester per dag, en positiv og en negativ. Jeg ble kjempelei meg, forhåpningene mine hadde jo vært skyhøye for at dette faktisk kunne bli et barn! Ingenting skjedde, ingen blod, ingen flere positive tester. Legen sa jeg måtte vente å se, jeg hadde sikkert ikke vært gravid uansett. Det var ikke mye støtte å møte hos legen min.
En hel måned etter siste positive testen blødde jeg, som en liten, halvveis mensen. Jeg hadde kvalme i forbindelse med blødningen, men ingen andre "abortsymptomer". Utenom at jeg tok hele blødningen veldig tungt.
Halvannen måned gikk uten ny mensen, men i midten av januar kom et par dager med litt blødning. Jeg prøvde meg på temping, men hadde ikke tålmodighet nok til å fortsette med det. Vi fortsatte med sex annenhver dag, begge to var fornøyd med det. Ca en gang i uken har jeg tatt graviditetstest. Det har gått litt penger, men har også føltes rett. I april hadde jeg to dager med bittesmå mengder brun utflod. Utover det, ingen mensen. Jeg har vært hos legen et par gangen. Det har vært ulike leger hver gang, og jeg har fått høre både "slapp av, du må bare være tålmodig, du har jo vært gravid før så vi vet at du kan", "slutt å vær så hysterisk, det er vanlig at det tar tid" og jeg har fått høre at de ikke tar gynekologisk undersøkelser på oss under 25 år! Siste legen jeg var hos så nok hvor vanskelig dette var for meg, tok gyn undersøkelse og en test av noe slag, fant heldigvis ingenting verdt å merke.
Nå er vi i september, jeg har ikke hatt mensen siden januar. 224 dager. Jeg har hørt, og jeg skjønner at det er normalt at det tar tid å få stabil syklus etter ppilleslutt. Jeg forstår det. Men det gjør meg så frustrert, for slik det oppleves nå er vi aktive prøvere, uten reelle sjanser for å bli gravid. Ja, eggløsning kan komme når som helst, men den gjør jo ikke det! Jeg følger med på slim, humør, eventuelle smerter, jeg har prøvde å teste etter eggløsning (men det er jo håpløst og dyrt når det kan ta 224 dager til neste gang). Jeg har nevnt for legen (den som tok gu på meg) om jeg kan få medisin/hjelp til å sette i gang menstruasjon igjen, men hun sa at det ikke er sånn man kan få? 👈
Heldigvis har jeg og samboer et godt forhold, han hjelper meg til å ikke tenke for mye på prøvingen. Vi koser oss i hverandres selskap, reiser, er med venner og pleier forholdet. Det er veldig godt!
Noen med oppmuntrende ord, støtte eller tips til videre prøving?