I vinter hadde min mann og jeg en samtale om vi skulle være en familie på tre eller om vi skulle bli fire. På det tidspunktet var han veldig negativ, så jeg spurte om vi kunne vente til over sommeren med samtalen. Og siden har jeg hatt en liten klump i magen «det blir kanskje med hen vi har» Og en del av meg har gått på vent etter samtalen og utfallet, men ikke turd å ta det opp i frykt for at konklusjonen at tre var nok.
Mannen har alltid vært åpen på at han ikke kunne garantere kapasitet til flere barn. Men har samtidig kommet med småkommentarer om «hvis vi får en til» og at vi bare låner bort babyutstyr, og jeg har puttet alle disse på kontoen for barn nr to. Og da konklusjonen ble nei, fikk jeg en veldig sterk reaksjon, selv om jeg innerst inne visste det.
Så i det siste har jeg ikke vært meg selv, vanskelig å se andre sine babyer, gråter av bilder, tanken på ferier med «bare» oss tre, rommet jeg tenkte skulle blir barnerom to etc. Og mannen har prøvd å være der, men hvordan snakker man egentlig om det? Denne vanvittig store tingen der det er umulig å finne et kompromiss? Jeg har følt meg hul og han kan ikke gjøre annet enn å holde rundt meg og føle det er hans skyld
Men siden dette er det underforumet det er: etter mange runder med seg selv, gir mannen oss seks mnd. Blir vi gravid, så blir vi fire. Hvis ikke, skal vi ta diskusjonen på nytt.
Jeg er overlykkelig og livredd. Hva hvis det ikke går? Hva hvis det er tvillinger! Vil han angre? Tenk om det er noe galt med fosteret. Vil en SA være vinn eller forsvinn? Føler han at jeg gråt meg til et barn?Vi har snakket masse og skal snakke mye mer, men nå er vi her og jeg har fått en time til å fjerne spiralen.
Og så får vi se....