Mitt første innlegg. Grunnen til at jeg valgte å skrive er for å lette på tankene og jeg føler et behov for å dele med noen som kanskje kjenner seg igjen.
Kort om meg - har samboer på samme alder, der begge er nærme 30. Ingen tidligere barn da vi begge har vært i hektiske jobber. Vi har veldig lyst på barn, og ønsket om barn kom spesielt etter at jeg fikk påvisst en stor livmorsknute (intramuralt myom). Det gikk opp for oss at vi ikke kunne vente lenge. Vi er nå i pp17, foreløpig ingen graviditeter, men har positive eggeløsningstester.
Følelser jeg har nå--- Kjenner at jeg begynner å bli veldig oppgitt over kroppen min, tar veldig lett til tårer og vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette "kjøret". Problemet mitt er som nevnt livmorknuter, og disse gjør at egget har problemer med å feste seg inni livmoren. Skal snart skylle eggledere, og dette gruer jeg meg veldig til. Vi får nok ikke tilbud om ivf før til høsten grunnet sommerferie i vente. Jeg vet at mange føler det samme som meg her inne, har dere noen tips til hvordan man kan takle dette bedre?
