Nå, etter mye motgang kjenner jeg at det er på tide å begynne å sette ord på alle disse følelsene jeg egentlig ikke helt verken greier å sortere eller forstå.
Veien har vært lang, og jeg vet ikke om vi noen gang kommer i mål.
Det kjennes tungt i dag når jeg skjønner at det ikke går veien denne gangen heller. Sorgen over å miste det som var spiren til noe nytt, men også følelsen av maktesløshet og tomhetsfølelsen over nok en gang måtte gjennom selve abortprosessen. Både fysisk og psykisk. Ventetiden før vi kan komme i gang med nye forsøk. Ventetiden fra innsett og til testdato. Og nok den nervepirrende venteperioden i håp om at det skal gå neste gang. Og vissheten om at det ikke finnes noen garanti for at vi noen gang kommer i mål.
Jeg kjenner på urettferdigheten. Over at vi som sliter så i utgangspunktet....når vi endelig lykkes, skal vi miste nok en gang. Sorgen over tapet av alle planene og drømmene jeg i løpet av den korte tiden som gravid hadde rukket å legge og å drømme.
Det er sorg og en tomhetsfølelse. Maktesløshet. Og sliten med tanke på å nok en gang starte på nytt.
Andre ting man klager over føles som bagateller- hvorfor klager man over småting. Samtidig som hver minste lille bagatell i dag også kjentes som at akkurat i dag orker jeg ikke enda mer.
Og det bittelille teoretiske håpet om at blodprøven i morgen likevel skal bringe med seg en lykkefølelse....
